Å utvide sirkelen

Er vår nasjonale kultur i 2025 forankret i noe skjørt og essensielt fra fortiden? Hvor langt tilbake må vi i så fall gå? For 100 år siden vandret rundt 2 milliarder mennesker på planeten. Passasjerflyet var knapt oppfunnet. Frankrike og England var fortsatt brutale kolonimakter. Autoritære krefter skapte fortellinger om renhet og kulturell overlegenhet for å legitimere ekspansjonskrig og jødeutryddelse.

Vi, vestlige 2025-menneskene, lever i en verden preget av klimakrise, misbruk av teknologi- og kapitalmakt, migrasjon. Er det vår eksponering for kulturelle impulser som er trusselen? Dette var budskapet i Asle Tojes første tekst. Eller var det noe annet? Senere måtte en vår mest språksterke akademikere presisere at han mente det motsatte av det nesten alle forstod at han mente.

Vi forstår ikke hinanden. Er det vårt norske språk det er noe galt med? Eller er det tenkningen? Mangler vi, tross all vår kulturelle storhet og våre unike verdier, de riktige begrepene? Hvordan skal vi fange den enhetskraften alle (både de som sitter på innsiden og utsiden) så sårt lengter etter?

Kan det tenkes at opplevelsen av annerledeshet som en trussel i seg selv svekker opplevelsen av fellesskap? Er det en mulighet at andre måter å forstå verden på ikke undergraver vår kultur, men snarere tilfører den noe nødvendig, som vil styrke samfunnslivet og bidra til vår overlevelse?

Verdens urfolk vet en ting eller to om å overleve forsøk på utsletting.

Til tross for hundreår med folkemord, vestlig kolonialisme og undertrykkelse har mange opprinnelige kulturer lyktes i ivareta både identitet, tradisjoner og språk. Har vi, den selvopptatte majoriteten, noe å lære?

La oss gjerne snakke om fortiden.

I den akademiske artikkelen Indigenous relationality: definitions and methods (Wildcat & Voth, 2023) beskrives en fellesnevner: Et relasjonelt verdenssyn.

En forståelse av samfunnsutvikling der forbindelser er grunnleggende. Der aktører – enten det er mennesker, samfunn eller nasjoner – eksisterer i samspill, ikke uavhengig av hverandre. Ikke i kamp.

Verden leses ikke som en konkurranse: stat mot stat, folk mot folk, interesser mot interesser. Mer kontroll, høyere grensegjerder og mer dominans leder ikke til økt sikkerhet - den gjør verden mer utrygg, preget av flere spenninger og mindre forståelse.

Tenkningen speiles i vokabularet. I den kanadiske Cree-kulturen finnes eksempelvis begrepet wâhkôhtowin. Det oversettes ofte med «slektsskap», men betyr mer enn biologisk familie. Det betegner et nettverk av relasjoner og forpliktelser mellom mennesker, samfunn, land, dyr og kommende generasjoner.

Tilhørighet mellom mennesker oppstår ikke fordi de er på innsiden av en skjør kollektiv identitet. Fellesskap oppstår ved at vi eriker hverandre, og tar ansvar for en helhet vi opplever å være den del av.

I denne forståelsen eksisterer ikke fellesskapet før relasjonene. Det er relasjonene som skaper fellesskapet, som ulike tråder i en vev. Den som opplever å berike, ikke å utvanne, vil vedlikeholde og videreutvikle veven.

Jeg skriver dette som hvit, vestlig mann.

Selvsagt med begrenset forståelse. Jeg mener ikke å romantisere urfolkskulturer eller importere begreper ukritisk. Å lete etter ord på denne måten er for meg et forsøk på å frigjøre meg fra tankemåter som føles stadig skrinnere og mer utarmet.

«Grensene for mitt språk betyr grensene for min verden», sa Ludwig Wittgenstein i sin tid. Nasjonalkonservative ideologer svømmer for tiden med stor selvtillitt rundt i den vestlige modernismens verbale gullfiskbolle. Ordene deres speiler en fattig, fryktsom og mekanisk forståelse av endring og fellesskap.

Emosjonelle konstruksjoner som “nasjon” og "patriot" brukes for å gjøre virkeligheten, dette flokete stoffet vi alle er viklet inn i, til noe enkelt. Mangfold, som i alle biologiske systemer er uttrykk for livskraft og resiliens, blir fremstilt som en eksistensiell trussel. Et "vi" forutsetter et "de".

Jeg blir trist.

Heldigvis er verden der ute rik på konsepter og begreper som stikker hull på diskursen som fargelegger verdensssynet vårt. Det finnes mange kilder til forståelse som utfordrer grå nullsum-tenkning og geopolitisk determinisme.

Å prøve å forstå er i mine øyne en fellesskapende handling.

Den gir tilgang til berikende perspektiver og begreper fra andre kulturtradisjoner, i seg selv et eksempel på at mangfold skaper verdi. Vi trenger ikke en gang dra ut av landet. Et sentralt begrep på samisk er birgejupmi – ofte oversatt med «å klare seg» eller «å mestre livet», men ikke som i individuell overlevelse. Begrepet beskriver evnen til å leve godt sammen: i balanse med naturen, gjennom deling av kunnskap, fleksibilitet og gjensidig avhengighet.

Et samfunn som ikke evner å tilpasse seg nye forhold, er ikke sterkt, men sårbart.

Historisk var også samiske fellesskap organisert gjennom siidaen – en flyttbar samarbeidsmodell som speiler en nomadisk levemåte, som kunne endre form, ta inn nye medlemmer og tilpasse seg årstider og behov. Fellesskapet var definert av praksis og ansvar, ikke av kulturell ensartethet.

Samfunn som har overlevd klimaskifter, migrasjon, handel og konflikt over årtusener, har ofte forstått fellesskap som noe annet, og mer dynamisk. Ikke som en ren tilstand i fortiden, men en praksis, her og nå.

Fellesskap kan vokse uten å forvitre. Den største trusselen er ikke forandringer, men at frykten for den får oss til å stenge døren for impulser vi sårt trenger.

I et relasjonssamfunn er ikke nøkkelen til fellesskap å "stille målbare krav til integrering..." og "belønne patriotisme i kultur og utdanning". Kanskje er det vel så viktig at de av oss som står på innsiden evner å stille spørsmål som skaper opplevelsen av tilhørighet:

Hvordan kan din annerledeshet kan berike resten av oss?

Hvordan kan du tilføre samfunnet nye perspektiver, slikt at vi rustes for en fremtid der så mye står på spill?