Det finnes ingenting å glede seg over

I førti år var Ali Khamenei leder for regimet, og i løpet av disse tiårene gjennomførte han så langt han kunne en politikk preget av undertrykkelse, massakrer, eliminering, monopolisme og totalitarisme.

Den iranske diktatoren ble drept av bombene til Netanyahu - den israelske diktatoren og folkemorderen - og Donald Trump.

Tusenvis ble drept på Khameneis ordre. Han slo ned flere svært viktige bevegelser etter revolusjonen i 1979 og stengte det politiske rommet stadig mer.

Han spilte en viktig rolle i massakrene og undertrykkelsen i de første årene etter revolusjonen, særlig i massakrene på venstreorienterte krefter. I forbindelse med «de kjedemessige drapene» drepte diktatoren hundrevis av intellektuelle, forfattere og poeter. For bare to måneder siden gjennomførte han den blodigste massakren i tiden etter revolusjonen.

Khamenei var sterkt anti-venstre. Han knuste enhver form for arbeiderorganisering og fagforening. På grunnlag av sine religiøse ideer var han sterkt kvinnefiendtlig. Khamenei fjernet fysisk selv de nærmeste personene rundt seg i de senere årene. Han var en sterkt religiøs, fundamentalistisk, reaksjonær og totalitær kraft.

Nå er han altså død. I de aller første minuttene etter at krigen startet, ble han drept av israelsk-amerikanske bomber.

Igjen et øyeblikk hvor folkets «handlekraft» i Midtøsten ble fratatt dem.

Igjen var det ikke folket som tok makten fra diktatoren, men amerikansk-israelske krefter som grep inn for å tjene sine egne interesser og politiske mål.

Det viktige spørsmålet som nå reiser seg er: Hva vil skje nå? Hvilke scenarier kan man forestille seg? Når dette skrives har Israel brukt 1200 bomber mot Iran.

Er alternativet "regimeskifte ved hjelp av utlandsk militær intervensjon" virkelig så enkelt?

Den islamske republikken i Iran er ikke et regime som lett bryter sammen. Det er en omfattende makrostruktur av militære styrker, religiøse krefter og teknokrater. Man må til og med akseptere det faktum at dette regimet har mange tilhengere i Iran. Man kan si at de tolv–tretten millionene som har stemt på radikale krefter ved ulike valg, er regimets tilhengere.

Regimet til Bashar al-Assad, med alle sine svakheter sammenlignet med regimet i Iran, holdt ut i femten år. Det er derfor høyst uvisst om diktatorens død vil føre til indre kollaps i systemet og i de militære styrkene. Det er godt mulig at dette aldri vil skje.

Det farligste scenariet dersom regimet ikke kollapser, er igangsettingen av et prosjekt for borgerkrig.

Krigen har allerede intensivert seg kraftig. Israel og USA gjennomfører uavbrutte bombinger. Bildene har blitt apokalyptiske. Samtidig bruker Iran all sin kapasitet for å angripe ulike mål blant annet amerikanske baser i forskjellige arabiske land og selv noen mål i Israel. Dette betyr at det med stor sannsynlighet ikke vil skje noe regimeskifte, men at krigen vil bli større og til og med regional.

Denne situasjonen kan føre til borgerkrig. I dag er selv mange sjia-grupper i nabolandene rasende. Den iranske staten kan bruke dem for å forsvare seg.

På den andre siden er Israel og USA også klare til å sende ulike væpnede styrker inn i Iran med det samme (hvis de ikke allerede har gjort det). Denne konflikten betyr begynnelsen på et borgerkrigsparadigme.

Iran er, som alle landene i regionen, er fullt av etnisk og religiøst mangfold. Samfunnet har, på grunn av regimets politikk og også den israelske opposisjonens propaganda, blitt sterkt polarisert. Ett feil øyeblikk kan være starten på en blodig borgerkrig som i Syria varte i femten år. Og dette scenariet betyr massakrer, hjemløshet, flukt, flyktningsbølge og ødeleggelsen av et land og et folk.

Et annet scenario, som etter min mening er lite sannsynlig, er en rask regimeendring og overføring av makten til en av kreftene innenfor regimet eller til en ekstern kraft som Reza Pahlavi. Dette er et scenario som den monarkistiske opposisjonen sannsynligvis vil glede seg over og feire.

Det vil si at regimet enkelt kollapser allerede i kveld, at deres prins setter seg på et fly og reiser til Iran, og at Israel som Irans allierte inngår fred med Iran!

Dette er sannsynligvis det mest latterlige scenariet man kan forestille seg, fordi selv om noe slikt skulle skje, vil forholdene være tilrettelagt for Israel til fullstendig å ødelegge landets installasjoner, infrastruktur og alle ressurser. Dette er nøyaktig det som skjedde etter maktovertakelsen til al-Jolani i Syria.

Israel ødela på mindre enn én måned 80 prosent av Syrias infrastruktur og baser.

I tillegg kan ankomsten av en person som Pahlavi selv føre til borgerkrig, fordi mange grupper i Iran ikke vil akseptere noe slikt. Som følge av dette er situasjonen i dag svært skremmende, og bør vekke dyp bekymring.

Det finnes ingenting å glede seg over. Irans eksistens er i stor fare.