Det går for fort

Pling! Notifications, møteinnkallinger, meldinger, nyhetsvarsler. Før du har prosessert konsekvensene av hendelse, er den erstattet av tre andre. Du ligger kronisk bak skjema. Alt beveger seg, hele tiden. Hva er egentlig viktig? Hvilke saker fortjener oppmerksomhet? Selv hvile føles som noe du burde gjort mer effektivt. Er disiplinen for dårlig? Er konsentrasjonen svekket? Bør du begynne på yoga for å gjenvinne kontrollen? Eller investere i en AI-assistent?

Det er ikke deg, det er verden. Vi lever i et samfunn med klampen i bånn, en økonomi som må vokse for å overleve. Vi er innvevd i en teknologi som hele tiden jobber med å disrupte, og som kontinuerlig skaper nye, utilsiktede problemer.

Forskerne kaller fenomenet den store akselerasjonen. Klimautslippene slo nye rekorder i 2025. Tålegrenser overskrides, ressurser utpines. Hva er svaret?

"Mer av alt - raskere" var tittel på Energikommisjonens rapport i 2023. Den samme strategien som skapte klimautfordringen skal altså løse den.

Takten skal opp, uansett hvilken symfoni som spilles. Alt skal effektiviseres, optimaliseres, skaleres. Datastrømmene i verden har økt med 49 prosent de to siste årene. I fjor var 41 prosent av all kode genert av AI-kode. Beslutninger tas nå, stadig oftere av maskiner, før du rekker å forstå problemet. Hva gjør dette jaget etter mer fart med opplevelsen av å være et menneske?

Å sette hastigheten på metronomen er å utøve makt. Sosiologen Hartmut Rosa er en av dem som setter ord på virkeligheten der opplevelsen av stabilitet innebærer kronisk forandring. Alt som står stille, eroderes bort av en stadig sterkere strøm. Relasjoner. Identiteter. Politiske løsninger. Alt omformes i kvernen - i høyere og høyere tempo.

Resultatet er ikke først og fremst stress. Det er fremmedgjøring. Vi mister resonans, sier Rosa. Følelsen av at noe svarer når vi strekker oss ut.

Arbeid handler i økende grad om å holde tritt, ikke om å sette spor. Politikk blir noe som skjer over hodene våre. Verden er ikke innvevd i oss lenger, men den er noe som sliter i oss, en ytre kraft som må håndteres.

Flytter tempoet inn i sjelen?

Filosofen Byung-Chul Han beskriver et samfunn der tvangen ikke lenger kommer utenfra. Ingen trenger å rope ordrer, det trengs ingen pisk, det som presser oss videre er vår indre stemme. Du kan mer. Slik blir vi vårt eget prosjekt, preget av utvikling og optimalisering, i et grenseløst psykisk landskap der alt er mulig, hele tiden.

Dette stopper ikke ved det personlige, det forplanter seg i næringslivet, kulturen, samfunnsstrukturene. Akselerasjonen ikke bare en erfaring, det er en måte å rigge spillet på. Paul Virilio mente at hastighet er politikkens skjulte motor. Den som beveger seg raskest, dominerer. Den som reagerer først, vinner.

Samtidig bærer hver teknologisk fremgang bærer sin egen ulykke. Flyet oppfinner flystyrten. Internett oppfinner kollapsen av oppmerksomhet. Kunstig intelligens oppfinner forvitringen av autensitet. Når alt skjer i sanntid, forsvinner rommet for ettertanke, tillit, forsinkelse, tvil.

Politikken går også raskere nå. Krise følger krise. Utspill følger utspill. Nye reformer lanseres før de forrige er ferdig forstått. Den danske statsviteren Anton Jæger kaller fenomenet hyperpolitikk. Politikken i konstant beredskap. Alltid på, alltid presset, alltid for sen. Det er en slags diagnose på en samtid som har mistet kontrollen i hamsterhjulet. 

Folkestyre er en langsom prosess.

Gode fellesløsninger som integrerer ulike perspektiver trenger tid. Tid til uenighet. Tid til å lytte. Tid til å ta feil, og erkjenne dem. Tid til å lære, forankre, forstå. Tid til å oversette data til innsikt, og videre til klokskap.

Når tiden forsvinner flyttes beslutninger bort fra fellesskapet, og inn i ekspertutvalg, algoritmer, administrasjon. Det er kanskje effektivt.

Men er det demokratisk? 

Filosofen Bernard Stiegler advarte mot nettopp dette. Han mente at akselerasjon og digital teknologi bryter ned vår kollektive oppmerksomhet. Evnen til å huske. Til å utvikle kompromisser. Uten felles fortellinger forvitrer opplevelsen av fellesskap. Ikke med et smell, men gjennom en milliard avledninger, distraksjoner og hastevedtak. Når veivalgene må håndteres i mitraljøse-tempo glipper følelsen av at vi skaper virkeligheten sammen.

Akselerasjon rammer ulikt. Hvem passer dette tempoet egentlig for? Feministiske teoretikere har lenge pekt på at akselerasjon aldri er nøytral.  Omsorg for eksempel kan ikke akselereres uten tap. Fødsel har sitt tempo. Sorg har sitt tempo.

Pleie, relasjoner, vedlikehold krever en annen frekvens enn den markedet danser etter. Filosofen Silvia Federici minner oss om at kapitalismen alltid har forsøkt å kontrollere kroppens tid. Særlig kvinnekroppen. Reproduktivt arbeid har vært usynlig, ubetalt – og samtidig grunnlaget for hele systemet.

Når samfunnet akselererer, er det ofte dette arbeidet som strekkes til bristepunktet. Feministisk kritikk spør derfor ikke bare hvor fort det går, men hvem som rammes av av tempoet. 

Indiske Vandana Shiva viser hvordan akselerasjonen i økende kolliderer med naturens rytmer. Frø kan ikke presses til å spire. Jord kan ikke effektiviseres uendelig. Alt liv går i sirkler, de følger ikke lineære vekstkurver. Når alt må gå raskere, blir naturen før eller siden et hinder for neste fremskritt. Kravet om effektivisering av biologiske prosesser ender som økologisk vold.

Å stoppe opp er å yte motstand. Å nøle er et uttrykk for frihet. Det finnes mange prosesser, de går i ulikt tempo. De flyktige vindbølger på overflaten vies mye oppmerksomheten. Men det finnes også dønninger, og tidevann.

Den underlige postaktivisten Bayo Akomolafe er opptatt av kriser ikke kan løses av det samme tempoet som skapte dem. Noen ganger er det eneste riktige å gå saktere, eller rett og slett å gå seg vill. Ikke for å gi opp, men for å frigjøre seg, få tilgang til alternative utsikter.

"Hva hvis måten vi løser krisen på er en del av krisen?", spør han.

Dersom planlegging eller raskere execution er løsningen, hva er problemet? Hvor ender vi opp, hvis den eneste form for refleksjon som har livets rett er ettertanken?

Kanskje det begynner her; ved å frigjøre oss fra premisset om at skrittfrekvensen er viktigere enn hvilken sti vi følger. Ved å tenke at langsomhet ikke lenger er luksus, men motstandskamp. Ved å ikke lenger dytte elven av utvikling opp i fart, men heller skape bakevjer i tiden - der det som ikke tjener oss får gå i oppløsning, og det vi trenger men ennå ikke kjenner får mulighet til å modnes og slå rot.