En uforløst tragedie

Maktens mørke spill er nå synlig for oss alle. Det frigitte Epstein-materialet viser hvordan mektige menn sirkler som rovdyr rundt unge jenter, nedbygging av FN og ferieturer planlegges om hverandre, politikk og finansielle transaksjoner kobles sammen, møter mellom maktsfæres mikses i et slags politisk breaking bad-laboratorium.

Hovedpersonen, Jeffrey,  har mesterlig vis spilt rollen som intim venn og omsorgsfull problemløser. Han bygger et nettverk der alle soler seg i glansen av hverandre, skaper en illusjon av trygghet og frihet som fanger den ene etter den andre i et spindelvev av korrupsjon, seksuelle overgrep, innsideinformasjon, kompromitterende bilder, vennetjenester, taushet.

Hvem trekker i trådene? Epstein hadde ingen verv utover sin underlige posisjon i The Trilateral Commision - der klodens aller mektigste møttes for å diskutere de store linjene. Han var ikke president, general eller milliardær. Han var en mellomfigur. En vert, en portvokter, men med tette bånd til autoritære krefter og kapitalister som visker ut skillet mellom marked og politikk. En sjarmerende, magnetisk sosiopat som ikke trengte å eie makten selv; han visste hvor den befant seg – og hadde en magisk evne til å bringe den sammen og prege hvordan den ble brukt. 

Det er som et av de klassiske skuespillene.

I Stormen, et av Shakespears siste verk, kastes karakterene i land på en øy etter et skipsforlis. De tror det er naturen som har rammet dem, men publikum forstår snart at stormen er iscenesatt. Øya er ikke styrt av kaos, men av skjult orden. Det hele er regissert og styrt av Prospero, den forviste hertugen som nå hersker gjennom magi. De skipbrudne er utvalgte spillebrikker - de manipuleres gjennom iscenesettelser, timing og kontroll over hvem som møter hvem.

Epsteins verden fungerer påfallende likt. Å isolere mennesker på en tropisk øy, en VIP-fest eller teknologiretreat er å designe rammene - en slags emosjonell scenografi. Fraværet av innsyn gjør at deltakerne kan senke skjoldet. De inviteres inn i sfære der de ikke lenger trenger å late som om de er gode eller dydige mennesker. Å søke makt er en dyd. Du er ikke her fordi du må. Du er her fordi du er utvalgt.

Tonen i epostene er knapp, vennlig. Mye er sagt mellom linjene. Epstein fremstår ikke en skremmende demon. Han er på utsiden kameratslig og travel i tonen, men bak fasaden er han en iskald og instrumentell relasjonsarkitekt. Han bruker mennesker som brikker i et spill de selv ikke forstår at de er en del av.

Det Epstein tilbyr dem er først og fremst forbindelser. Tilgang. Følelsen av å være innenfor, en del av en skjult struktur der de viktigste beslutningene fattes. Et hemmelig rom i virkeligheten som gjør verden der ute fjernere, og de vanlige normene for moral irrelevante. Først blir du bombet med anerkjennelse. Så blir du sulten på mer. Gradvis begynner det å komme forventninger om noe i retur.

Jeg synes oppriktig synd i de som har gjort seg til en del av dette. Flere av de norske deltakerne i nettverket virker å utrykker seg drøyt og småfrekt for å få Epsteins anerkjennelse. Når Jagland snakker om ekstraordinære damer i Albania og Brende vil bytte ut FN med sin egen udemokratiske organisasjon ser jeg ikke statsmenn, men bittesmå uforløste indre barn på jakt etter ytre bekreftelse. Det er som om de prøver å gjøre seg til noe de ikke er, og snakke et språk de ikke behersker. Mellom linjene er det et ønske om å føle seg sett, ivaretatt, viktige. Igjen og igjen prøver de å massere Epsteins ego.

Kronprinsessen føles som en trist parantes i denne historien. Hun ble dratt inn i dette, var med sin bakgrunn et enkelt bytte. Det er mye, mye verre med dem som aktivt og bevisst søkte seg inn i dette nettverket, og deltok i byttehandelen.

Jeg kommer ikke unna tanken om at det brutale og overskridende i seg selv var en del av tiltrekningskraften. Overgrepsryktene var velkjente. Metodene var helt åpenbart udemokratiske. Jagland, Rød-Larsen og Brende tok del i de transaksjonelle prosessene over tid. De hadde posisjoner som kunne brukes til å fremme bakspillernes (hvem de nå er) motiver.

De kunne trolig veltet bordet, men de ble sittende.

“Samvittighet er et bare ord som brukes av den feige”, heter det i Shakespears Richard III. Den brutale tyrannens lederfilosofien er at hvis alle er skitne, er ingen rene nok til å styrte meg.

Effektiv makt utøves ikke med brutalitet, den er subtil. Den kan dyrkes frem i en ulmende kompostbinge av fortrolighet, gjeld, skam og begjær. Korrupsjon satt i system leder til et slags brorskap som setter alle i sjakk matt.

Epstein forstod dette. Han bygget ikke en hær. Han skapte en markedsplass for spesielt inviterte - der seksualitet, penger, politisk innflytelse, sosial status, innsideinformasjon og kompromitterende bilder fungerte som valuta. Strukturen lokket, fordi alle visste at alle visste, men at ingen ser hele bildet. Inngangsbilletten var en erklæring om taushet. Skylden blir distribuert, ansvaret blir et nesten usynlig pulver.

Kanskje erfarte noen dette som frihet og fellesskap.

Men som vi nå vet; ingenting var ekte. Alt var bare fritt fall, følelsen var vektløshet, nedover i den moralske avgrunnen. 

Slike spill krever alltid ofre. I Stormen finnes det en figur som sjelden får plass i tolkningene: Caliban. Øyas opprinnelige beboer er redusert til funksjon, han er nødvendig, men dehumanisert. Han kjenner den mørke sannheten, men mangler språket og posisjonen til å bli hørt. 

I Epstein-fortellingen finnes det også slike figurer. Unge jenter reduseres til råstoff for mektige menns personlige overskridelser. De reduseres til salgsvarer og presses til underkastelse for at deltakerne skal få føle seg priviligerte.

De forblir perifere i fortellingen selv etter at alt er avslørt. 

Det er her parallellen slutter.  Shakespeare gir oss alltid en femte akt. En avsløring. Et sammenbrudd, et moralsk regnskap som gjøres opp. Herskeren faller. Kongen avsløres. Prospero knekker tryllestaven og gir fra seg makten. 

I Epstein-saken uteblir forløsningen. Hovedfiguren døde før oppgjøret. Selv om mange deltakere i nettverket nå står i dype personlig kriser og vi sitter igjen med dokumenter og vitnesbyrd er fortsatt ingen er arrestert eller holdt ansvarlig.

Teppet faller. Det eneste som avsløres er at bærekonstruksjonen som skal holde oss er pill råtten. Strukturene er blitt synlige. Men de står fortsatt. De som hevdet å stå for demokratiske verdier, lot seg selge. Hvem kan vi stole på?

Det er kanskje her læringen ligger. Ikke i at makt misbrukes, men at samfunnet vårt ikke lenger produserer avslutninger. Ansvaret forvitrer til ubrukelig kompleksitet. De rikeste er fortsatt minst like rike. Agendaen er der fortsatt. Den har bare skiftet form og flyttet videre til et annet rom. 

Vi kommer ikke videre fra dette før vi evner å skrive en skikkelig avslutning.