En verden ute av vater

Du kjenner følelsen: Du våkner plutselig midt på natta, og skjønner med en gang at du neppe kommer til å få sove igjen. Tankene surrer rundt, på jakt etter første og beste bekymring. Som regel dreier det seg om de nære ting. Små, hverdagslige problemer som vokser seg store i nattens mulm og mørke. Innerst inne vet du at disse bekymringene ikke tåler møtet med dagslyset. Når vekkerklokka ringer, forsvinner de som dugg for solen. 

Men ikke alltid. 

I det siste har det nemlig hendt at jeg har ligget med vidåpne, trøtte øyne og tenkt på geopolitikk. Mens planeten snurrer rundt seg selv, og det gradvis blir lysere utenfor soveromsvinduet, har jeg tenkt på – ja, nettopp – planeten. Kontinentene. Verdenshavene. USA. Grønland. En forsvarsallianse som knaker i sammenføyningene. En verdensorden som er i ferd med å gå i oppløsning. En klimakrise som forverrer seg raskere enn noen kunne forutsi. Folkemord og kynisk maktpolitikk. Hver dag bringer uventede, urovekkende og utrolige nyheter. Det føles som om verden er ute av vater.  

Hva gjør vi, når vi ikke aner hva vi skal gjøre?  

Svaret er: Vi finner fram mobilen og lar oss synke ned i et vertikalt hav av nedslående nyheter. Vi sitter passive i sofaen, maktesløse og misantropiske, mens den lille mobilskjermen lyser opp i det metaforiske mørket. 

Hva bør vi gjøre i stedet? 

Vi bør oppsøke profesjonell hjelp i papirform. Vi bør gå til bøkene. Som Joan Didion skriver i De magiske tankers år (2015), der hun bearbeider sorgen etter å ha mistet ektemannen og datteren: «Les, lær, bearbeid det, gå til litteraturen. Informasjon er kontroll.» Disse ordene har vært et motto for meg i mange år. Når jeg er urolig, leser jeg. Bøkene gir meg fotfeste når alt er i fri flyt. 

Når alt går i oppløsning

I boka All That Is Solid Melts Into Air (1981) undersøker den amerikanske filosofen Marshall Berman hvordan det er å leve i en moderne og ustabil verden. Ifølge Berman kaster moderniteten oss «inn i en malstrøm av evig oppløsning og fornyelse, av kamp og motsetning, av tvetydighet og angst. Å være moderne er å være en del av et univers hvor, som Marx sa, ‘alt som er fast går i oppløsning’.»[i] Den viktigste drivkraften i dette kaotiske universet er «et stadig ekspanderende verdensmarked som omfavner alle, som er i stand til å skape spektakulær vekst, forferdelig sløsing og ødeleggelse, alt unntatt soliditet og stabilitet.»

Berman skrev disse ordene i begynnelsen av 1980-årene. Likevel føles de skummelt aktuelle. Markedskreftene har sneket seg inn i alle kriker og kroker av den menneskelige tilværelsen, og finner stadig nye fysiske og virtuelle råvarer de kan utnytte. Alt er til salgs, fra våre mest intime helseopplysninger til mineralene på havbunnen og genene i matkornet. Menneskelivet har blitt en markedsplass, sammen med naturen som holder oss i live.    

Ifølge Berman er livet på denne moderne markedsplassen preget av «en mangel på verdier og et overskudd av muligheter». Sagt på en annen måte: Vi kan gjøre nesten hva som helst, men vi vet ikke hvorfor vi skal gjøre det.  

Donald Trump vil ha Grønland. Hvorfor? 

Fordi han kan. Fordi han har makt. Slik blir han en representant for en kultur der både verdiene og fellesskapet blir utradert av en rå, kompromissløs kraft: Viljen til makt og rikdom. Kanskje er Trump mest av alt et symptom, et endelig bevis på at vi befinner oss på senkapitalismens endestasjon. Er Trump, og hans hensynsløse styreform, en konsekvens av at det kapitalistiske profittjaget har trumpet alle andre hensyn? En utøylet kapitalisme er jo nettopp hensynsløs. Den bryr seg bare om én ting: vekst. 

Det blir imidlertid galt å legge skylda på Trump alene. Det er jo ikke han som har sluppet løs de kapitalistiske kaoskreftene. De har hatt fritt spillerom i årevis, i hvert fall siden 1979, da Thatcher konstaterte at det «ikke finnes noe alternativ» til markedsliberalismen. Siden har de aller fleste politikere godtatt dette premisset. Det unike med Trump er at han ikke later som om han bryr seg om hverken menneskerettigheter eller planetens framtid. Trump er den utøylede kapitalismen i ren og usminket form, uten en fasade av høflighetsfraser og politisk korrekte ytringer. Han gir faen, og han legger ikke skjul på det. 

Så der står vi, med en skruppelløs leder for verdens mektigste militærmakt, en aggressiv avtalemaker som tilsynelatende mangler både empati og folkeskikk. Trump lever i en verden som er tømt for verdier, der alt handler om å skape vekst og personlig berikelse. 

Hvor kommer dette jaget etter vekst og utvikling fra? 

En pakt med djevelen

Den første delen av All That Is Solid Melts Into Air handler om Goethes Faust. Den tyske dikteren brukte et helt liv på å skrive sin versjon av sagnet om mannen som inngår en pakt med Mefistofeles (en demon utsendt av djevelen). Han påbegynte teaterstykket i 1770, og satte siste punktum i 1831. Dette er, ifølge Berman, en av «de mest turbulente og revolusjonære periodene i historien om den moderne verden».

Med Faust viser Goethe oss «hvordan et moderne verdenssystem blir skapt». 

Drivkraften i Faust er, ifølge Berman, «begjæret etter utvikling».

Faust selger sjela si til djevelen for å få viljestyrke og energi til å skape radikal forandring. Han vil «transformere hele den fysiske, sosiale og moralske verdenen han lever i». Slik lærer Faust å kombinere sine «personlige ambisjoner med de økonomiske, politiske og sosiale kreftene som driver verden; han lærer å bygge og å ødelegge». Som en prototype på dagens tek-oligarker vil han bevege seg raskt og ødelegge ting, slik at en ny verden kan komme til syne. 

Det er nettopp i rollen som ambisiøs og grenseløs kapitalist at Faust «utfører sin første, bevisste onde handling.» Sammen med Mefistofeles har han fått i oppgave å utvikle et stort område ved kysten, med «carte blanche til å utnytte alle arbeiderne de trenger, og forflytte alle de innfødte som står i veien for dem». Men et eldre ektepar nekter å flytte på seg. Derfor ber Faust Mefistofeles om å få dette gamle ekteparet ut av veien. Faust vil ikke vite hvordan det skjer, det eneste som interesserer ham, er å få «ryddet landet, slik at konstruksjonen kan begynne».

Til Mefistofeles sier han (i André Bjerkes gjendiktning):  

De gamle mennesker må vike; jeg må forstyrre deres fred, 
for deres linder vil jeg ha som oppholdssted. 
Det er min pine: 
At ikke de få trærne der er mine
Spolerer jo for meg hele mitt rike, 
ja rent ut sagt: 
Min verdensmakt! [ii]

Når Faust spør Mefistofeles om han har fjernet det gamle ekteparet, får han et klassisk mafia-svar: «Alt er blitt tatt hånd om». Faust spør hvor de gamle menneskene er blitt av. Mefistofeles forteller at de er blitt drept, og at huset deres er brent til grunnen. Faust blir opprørt, og sier at han «aldri sa noe om vold»– han ville jo bare ha verdensmakt! 

Mefistofeles ler før han drar sin vei. 

I skyggenes dal

Faust innbiller seg altså at han kan «skape en ny verden med rene hender; han er fortsatt ikke villig til å ta ansvar for den menneskelige lidelsen og døden som baner veien.» Ved å sette ut alt det «skitne arbeidet» til underleverandører kan han fraskrive seg ansvaret når arbeidet er utført. Goethe iscenesetter en «karakteristisk, moderne form for ondskap: indirekte, upersonlig, igangsatt av komplekse organisasjoner og institusjonelle roller». 

Det er nettopp denne formen for ondskap som utfolder seg på Gazastripen, og i de umenneskelige fabrikkene der underbetalte arbeidere lodder kretskortene i mobiltelefonene våre. Den institusjonelle ondskapen beveger seg raskt. Den ødelegger klimaet, raserer naturen og fyller verdenshavene med plastskrot. Den tar liv. 

Som Naomi Klein påpeker i boka Dobbeltgjenger (2024), er den globale økonomien organisert i to parallelle virkeligheter:

Bak den vestlige middelklassens materielle velstand skjuler det seg et ‘skyggeland’ av fattigdom, utbytting og miljøødeleggelser. Vissheten om dette skyggelandet gnager på samvittigheten vår. Derfor ser vi en annen vei. Vi unngår å tenke på det vi vet så altfor godt: Vår egen livsstil er uløselig knyttet til en miljø- og menneskefiendtlig forbrukskultur. Hverken vi eller Faust har «rene hender». 

Faust er den perfekte forretningsmann, han forvandler et ulønnsomt ødeland til en kommersiell suksess, men som en del av prosessen tar dette ødelandet bolig i ham selv. Han blir en morder. Når vi beveger oss raskt og ødelegger ting, ødelegger vi ikke bare omgivelsene våre. Vi ødelegger også oss selv. 

Faust, Frankenstein og den farlige virketrangen 

Noe av det mest fascinerende med Faust, er at han innerst inne ønsker å forbedre «menneskehetens langsiktige framtid» og skape et prosjekt som vil «blomstre lenge etter at han er død». Faust er motivert av å av å sette spor og forme historiens gang. Veien til helvete er altså brolagt med både gode intensjoner, og kapitalistisk virketrang. 

Dette moderne karaktertrekket sender tankene til en annen romantisk klassiker, nemlig Mary Shelleys Frankenstein (1819). Som kjent ender romanens hovedperson opp med å miste kontrollen over sitt eget skaperverk. Han skaper et monster. I likhet med Faust er Frankenstein svært ambisiøs, energisk og rastløs. Når han først har fått en idé, er han ustoppelig. Han er både talentfull og kunnskapsrik, men mangler ydmykhet og vidsyn. 

Både Faust og Frankenstein forsøker å «utvide menneskets krefter ved hjelp av vitenskap og rasjonalitet», men de ender opp med å «slippe løs demoniske krefter som er utenfor menneskets kontroll, med fryktelige resultater». Slik innvarsler både Faust og Frankenstein en ny og urolig tidsalder. 

Peak uro

Faust og Frankenstein er smarte og ambisiøse, men de er også svært ustabile. Denne ustabiliteten er selve kjernen i den kapitalistiske økonomien, som ifølge Marx er kjennetegnet av en «konstant revolusjonering av produksjonen, uavbrutte forstyrrelser av alle sosiale relasjoner, evigvarende usikkerhet og uro». 

Det kan virke som om denne uroen har peaket i 2026. Den sprer seg som ild i tørt gress, i form av en distraherende medieteknologi, et krympende oppmerksomhetsvindu, et stadig mer ustabilt klima og, ikke minst: en totalt uforutsigbar verdenspolitikk.

Men kanskje kan nettopp denne uroen, med alle sine negative konsekvenser, likevel være en kilde til håp? Kan Trumps aggressive og rystende tale på Davos vise seg å være et vendepunkt i verdenshistorien? 

Ifølge Nesrine Malik i The Guardian, har vi kommet til «the end of the old order». I den samme avisa skriver Jonathan Freedland at det ikke finnes noen «retur til normaliteten» etter at Trump kastet alle hemninger på talerstolen i Davos: «Verden som vi kjenner den er borte. Det eneste spørsmålet er nå hva som skal erstatte den – et spørsmål som angår oss alle, som er fullt av farer og som, kanskje uventet, bærer et lavmælt håp». 

Ligger det en kime til håp i den urolige samtiden vi lever i? 

Ved veikrysset

Et av de viktigste poengene i All that is Solid Melts into Air er at vi lever i en tid som er sprengfull med motsetninger. Disse motsetningene har blitt enda mer markante i tiårene etter at Bermans bok gikk i trykken. Kapitalismen har både gitt oss økt velstand og kastet oss ut i en eksistensiell klimakrise. Kunstig intelligens redder liv, men brukes også til å skape høyteknologiske drapsmaskiner. Sosiale medier har både styrket ytringsfriheten og skapt et uhyggelig overvåkningssamfunn. 

Vi lever altså i en verden som er ute av vater. Det betyr at det er mulig sette ting i bevegelse. Som Berman påpeker, har den kapitalistiske økonomien, med all sin kaotiske og urolige energi, bevist at «det er mulig, gjennom organisert og samordnet handling, å virkelig forandre verden».

Denne virketrangen er imidlertid både skapende og ødeleggende, og i 2026 kan det virke som om de destruktive kreftene er i ferd med å ta overhånd. 

Er tiden inne for å temme monsteret og styre utviklingen i en annen retning?

Kanskje er Trumps absurde og skremmende tale i Davos det endelige beviset på at den utøylede markedsliberalismen, med sin egodyrkende og hensynsløse virkemåte, må stanses en gang for alle.

Vi har kommet til det mytiske veikrysset der djevelen vil ha sjela vår. Vi kan velge å takke nei, og i stedet stake ut en ny kurs, mot en verden som ikke er drevet av blind vekst, egoistiske ambisjoner og beinhard konkurranse. 

Som Mefistofeles sier når Faust skal gravlegges: 

Hva tjener det til at det alltid skapes 
når alt det skapte i en intethet fortapes? ⁱⁱ

[i] Berman, M, 1981: All That Is Solid Melts Into Air. Verso Books. Alle sitater er oversatt av artikkelforfatteren.

[ii] Goethe, J.W, 2002: Faust – en tragedie. Aschehoug