Er alle barn like mye verdt, Erna?

Er det Espen Barth Eide som nå skal nedjustere UDs innsats for fred og folkerettslige forpliktelser, eller er det alle vi andre som ikke lenger skal få lov til å være opprørte over det vi er vitne til? Et folkemord som har utspilt seg for åpen scene i 15 måneder, drevet av Vestens støtte, våpen og penger, det skal vi ikke bry oss om? Når ble det Høyres mantra at vi bare skal tenke på oss selv og våre egne interesser? Og hvordan er det ikke i våre interesser å kjempe for forpliktelsene vi alle var enige om etter 2. verdenskrig?

"Det finnes ingen ‘de andre’. Det er bare oss," skriver generalsekretær i Leger Uten Grenser, Lindis Hurum. Er du enig i dette, Erna? Jeg tror ikke du er det. Denne uken sa du at “grusomhetene i Palestina er helt forferdelige, men at det er mange andre land som er tettere på å gjøre noe med det. Jeg mener Gulf-landene i mye større grad bør engasjere seg for å finne løsninger der." ^[1] Tydeligere kan det vel knapt sies: Dette angår ikke oss, det er langt unna, dette handler om de andre.

Kan vi i det minste være enige om at alle barn er like mye verdt? Står partiet Høyre fortsatt bak FNs barnekonvensjon?

Nå ser vi endelig starten på en våpenhvile, men barna i Gaza har levd og lever under forhold som ingen barn skulle måtte tåle. De sulter, fryser og drepes – fordi vi tillater det. De har sett familiene sine bli henrettet foran dem. Og nå, i 2025, finnes det barn i Gaza som selv ber om å få dø, fordi smerten og frykten er blitt for mye å bære.

Marianne Marthinsen beskrev dette treffende i Aftenposten allerede for over ett år siden: "Det verste er ikke lenger videoene med de døde barna. Det verste er de støvete barna med tomme blikk som rister ukontrollert."

Vi er heldigvis mange som reagerer intuitivt med gråt, sinne og vantro. Det er de motsatte reaksjonene vi bør frykte.  

Den anerkjente jødiske legen og forfatteren Gabor Maté overlevde så vidt Holocaust. Han har siden spesialisert seg på hvordan traumer overføres gjennom generasjoner. Han beskriver den vestlige støtten til Israel de siste månedene som det mørkeste han har opplevd i sin levetid – ikke bare fordi det ødelegger livene til de som lever i Gaza i dag, men fordi det former fremtiden for oss alle.

Dette traumet vil ikke bare ramme generasjoner i Gaza, Libanon, Israel og Jemen. Det vil ramme oss i Norge også. De vil ta ulike former som mer depresjon, mer angst, høyere sykefravær (!), større politikerforakt, økt polarisering og mer vold og terror. Dette vil også påvirke velgere på Høyre-siden, som faktisk ikke er avskåret fra resten av samfunnet.

Vi må håpe det blir en varig våpenhvile på Gazastripen, og en varig, rettferdig løsning for palestinerne. Men krigen, og likegyldigheten til den, har vært en vond og skremmende øyeåpner for mange. Krigen har skapt et nytt kollektivt traume som ikke holder seg innenfor oppkonstruerte landegrenser.

Og så lurer du på hvorfor vi ikke vil få flere barn, Erna?