Fartsblind futurisme i Silicon Valley

Hva tenker du på når du hører ordet tid? Kanskje ser du for deg en strak linje, som forbinder fødsel og død. Kanskje ser du for deg en kalender. Dager, uker og måneder som avløser hverandre. Du som leser denne teksten, er et moderne menneske. Sannsynligvis tenker du på tiden som enveiskjørt, en reise mot en uunngåelig endestasjon.  

I moderniteten beveger tiden seg alltid framover. Eller, mer presist: Den beveger oss framover. Langs motorveiene, gjennom T-banetunnellene, gjennom de internasjonale forsyningskjedene. Den moderne tiden er samlebåndets tid. Fabrikkens tid. Varehandelens tid. Tiden det tar fra du museklikker på en vare, til den blir lagt på dørstokken din. Tiden det tar fra du blir født til du dør.

En gang, i en ikke spesielt fjern fortid, var tiden sirkulær. Den kom til syne som årstider, som stjerner på nattehimmelen, som frost på gresset og nyfødte fugleunger under takmønet. Tiden var sauer på sommerbeite og modne epler på treet. Høsten som meldte sin ankomst med klar luft og mørke kvelder. Livet var styrt av årstidenes rytme. 

Denne rytmen var ikke bare med på å styre tidsopplevelsen. Den organiserte hele samfunnet, og ble understøttet av myter, sagn og stjernebilder. I det tradisjonelle jordbrukssamfunnet var livet syklisk, stabilt og forutsigbart. Den sosiale mobiliteten var lav, og valgsituasjonene var få. Folk flest levde hele livet på samme sted, begrenset av de samme sosiale strukturene. De dyrket jorda og godtok tingenes tilstand. 

En ny bevissthet

Da kapitalkreftene for alvor fikk vind i seilene på 1800-tallet, forsvant denne forutsigbarheten. Kapitalismen skaper nemlig ikke bare profitt. Den skaper også forandring og uorden. Den kapitalistiske jakten på fortjeneste røsker opp i gamle tradisjoner. Kapitalismen endrer de mellommenneskelige relasjonene. Den skaper nye arbeidsplasser for de mange, og enorm fortjeneste for de få. Den kaster rundt på alt og alle, i en endeløs og selvdestruktiv prosess. 

I boka All That Is Solid Melts Into Air[i] viser Marshall Berman hvordan denne prosessen er selve kjernen i moderniteten. Kapitalismen har ikke bare gitt oss økonomisk vekst, nye samfunnsklasser og en delvis ødelagt planet. Den har også skapt en ny, lineær tidsforståelse, løsrevet fra årstidenes kretsløp. Den har gitt oss en forventning om forandring og framskritt. Det moderne mennesket leter alltid etter nye muligheter. Å være moderne er å alltid ville videre. 

Slik har kapitalkreftene skapt en ny måte å være i verden på. De har dyrket fram en ny, menneskelig bevissthet. Denne bevisstheten har satt et solid avtrykk på den moderne kunsten og litteraturen.

I midten av et bevegelig kaos

Charles Baudelaire var en av de første dikterne som skildret den moderne bevisstheten. I All That Is Solid Melts Into Air nærleser Berman prosadiktet Den tapte glorie[ii] (1865). Diktet beskriver en scene i en av Paris’ brede og bråkete bulevarder. Disse bulevardene ble tegnet opp av den mektige byplanleggeren Haussmann i midten av 1800-tallet.

Til å begynne med var det ingen som skjønte hvorfor de nye gatene måtte være så brede. Men da arbeidet var ferdig, ble det åpenbart at de var «ideelle for tung trafikk». Endelig kunne rytterne «piske hestene sine opp i full hastighet». Farten hadde inntatt storbyen. 

De parisiske bulevardene var imidlertid ikke bare planlagt som ferdselsårer – de skulle også fungere som handlegater. For fotgjengerne var dette en livsfarlig kombinasjon. I Baudelaires dikt skal en følsom poet krysse en trafikkert bulevard. Poeten beskriver følelsen av å være «i midten av et bevegelig kaos, med døden galopperende mot meg fra hver side». 

Berman mener at fortelleren i dette diktet er et «arketypisk moderne menneske», kastet inn i «den moderne bytrafikkens malstrøm». Den moderne byboeren er nødt til å stille seg selv inn på den samme frekvensen som dette «bevegelige kaoset». Ikke bare med beina og kroppen, men med «hele sitt sinn og sin følsomhet». 

I den moderne byen oppstår det nye former for frihet.

Når den moderne byen tvinger disse forandringene på vanlige mennesker, oppstår det ikke bare farlige, trafikale situasjoner. Det oppstår også «nye former for frihet». Et menneske som vet hvordan hen skal «bevege seg i og rundt og gjennom denne trafikken, kan dra hvor som helst». Denne nye mobiliteten «åpner opp en overflod av nye erfaringer og aktiviteter for de urbane massene». Hos både Baudelaire og Berman er bulevarden et symbol på det moderne livet, med alle sine valgsituasjoner, bekymringer og muligheter. 

Et politisk laboratorium

I forlengelsen av dette resonnementet skiller Berman mellom modernister og anti-modernister. Mens modernistene føler seg hjemme i det urbane kaoset, leter anti-modernistene etter «en vei ut» fra det bråkete og uforutsigbare bylivet. Men de er «dømt til å tape». Å finne en vei ut av moderniteten er like umulig som å vende tilbake til jeger- og sankersamfunnet. 

Betyr det at vi skal godta alle forandringene som blir kastet på oss? Absolutt ikke. Modernitetens superkrefter kan nemlig temmes og styres av et organisert og solidarisk fellesskap. Det er mulig å skape et godt og rikt liv i det moderne kaoset, dersom vi går sammen for å skape progressiv forandring. Det skjedde under Pariskommunen i 1871, i St. Petersburg i 1917 og under studentopprøret i 1968. Det skjedde i de brede bulevardene, som ifølge Berman ble forvandlet til en «moderne scene» for folkelig opprør. 

Slik fikk bulevarden et nytt og uventet bruksområde, stikk i strid med planene til byplanleggerne. Noe av formålet med bulevardene var nemlig å gjøre det enklere å slå ned opprør og hindre barrikader. Det moderne, urbane fellesskapet snudde dette på hodet. Folk tok eierskap til gatene. De tok eierskap til det moderne prosjektet. De omskapte byen til et kollektivt, politisk laboratorium.  

Den moderne byen fyller altså en viktig funksjon som politisk møteplass. Brede gater og store torg muliggjør kollektiv motstand. Under den arabiske våren i 2011, mens store folkemengder samlet seg i protest på Tahrir-plassen i Kairo, skrev Judith Butler essayet «Bodies in Alliance and the Politics of the Street». Butler mener at «[f]or at politikk skal finne sted, må kroppen tre fram.» Frihet oppstår som en relasjon mellom mennesker, i det fysiske offentlige rommet. Friheten er ikke individuell, den er kollektiv. 

Friheten trenger altså et fysisk fellesskap. Hvordan står det til med fellesskapet i vår egen, digitale samtid? 

Prometheus og det enestående individet

Teknokapitalistene i Silicon Valley misliker fellesskapet. De vil at vi skal holde oss hjemme, oppslukt foran hver vår mobilskjerm. Vi skal ikke møtes fysisk, med de politiske kroppene våre. Vi skal ikke stå i veien for de stormannsgale planene deres. 

Bezos, Musk og Thiel vil nemlig skape et udemokratisk og høyteknologisk meritokrati, der en liten elite får styre samfunnsutviklingen. De ser på demokratiet som en svak styreform, som hindrer sterke menn i å gjøre radikale endringer. Demokratiet står i veien for det handlekraftige, geniale individet. Det står i veien for framtiden. 

At Jeff Bezos har kalt sitt nye AI-selskap for «Project Prometheus», sier i grunn alt. I gresk mytologi er Prometheus titanen som stjal kunnskapens ild fra gudene. Ifølge litteraturviteren Jordan S. Carroll ønsker de moderne tilbederne av Prometheus seg «en framtid der en elite av superhelter jakter på den teknologiske singulariteten, på bekostning av resten av menneskeheten.» Da er det ikke plass til protestbevegelser, fagforeninger eller demokratiske kontrollmekanismer. 

Teknokapitalistene dyrker det sterke og enestående individet.

Den ytterliggående ideologien til Thiel, Musk og Bezos er altså både udemokratisk og elitær. Den dyrker det sterke og enestående individet, som skal ta kloke valg på vegne av menneskeheten. Teknokapitalistene vil ha frie tøyler til å skape om verden i sitt ensporede og elitære bilde. I dette verdensbildet er det ikke plass til fellesskapet. 

Og hvem trenger fellesskapet, når vi kan underholde oss til døde i en virtuell verden?

Briljante maskiner

Marshall Berman døde i 2011, og fikk ikke oppleve teknokapitalismens inntog på den verdenspolitiske scenen. Så han likevel denne utviklingen komme, fire tiår før Facebook ble lansert? I begynnelsen av 80-årene advarte han mot en blind teknologioptimisme og en «ukritisk romantisering av maskiner». Når «briljante maskiner og mekaniske systemer inntar alle hovedrollene», er det «lite igjen for det moderne mennesket å gjøre, annet enn å koble seg på.» 

Berman kunne neppe forutse nøyaktig hvor rett han skulle få. I 2026 er vi konstant påkoblet de digitale kvasifellesskapene, og like fordømt frakoblet et genuint, politisk interessefellesskap. Som Anton Jäger har påpekt, lever vi i en hyperpolitisk virkelighet. De sosiale mediene koker over av polariserte ytringer, mens forsamlingslokalene, gatene og torgene er tomme. 

Vi har gitt fra oss både ansiktene og øyeeplene våre til teknologiselskapene.

At retten til å demonstrere er under press, også i demokratier som Storbritannia og Tyskland, er med på å forsterke denne utviklingen. Raffinerte overvåkningsverktøy bidrar til å holde folk i tøylene. Vi har gitt fra oss både ansiktene og øyeeplene våre til teknologiselskapene. 

I jakten på trygghet og kontroll er alle midler tillatt. Er selve friheten truet?  

Farlig forutsigbarhet

I boka Om frihet (2024) undersøker Timothy Snyder hva det vil si å være fri. Han mener at det ikke finnes frihet uten uforutsigbarhet. Uforutsigbare mennesker stiller kritiske spørsmål. De lar seg ikke kontrollere. Derfor er uforutsigbare mennesker brysomme. Hvis den lille eliten av ultrarike menn skal kunne boltre seg fritt i verden, må det store flertallet være forutsigbart. 

Hvordan kan teknokapitalistene hindre oss i å være aktive, spontane og uforutsigbare? 

For det første: Sørg for at vanlige mennesker holder seg unna politikken. Saboter demokratiske prosesser. Kvel alle håp om at det er mulig å skape en bedre fremtid. Veien til verdensherredømme er brolagt med apati, handlingslammelse og en svekket forestillingsevne. 

For det andre: La algoritmene lede folk inn i forutsigbare og selvforsterkende handlingsmønstre. Sørg for at skjermen aldri slukner, at forbruksspiralen aldri stanser, at underholdningsloopen får snurre uavbrutt. 

Farlig futurisme

Det forutsigbare samfunnet er ikke bare en trussel mot menneskets frihet og autonomi. Det strider også med den indre drivkraften i moderniteten: dynamisk forandring. Vi står overfor et underlig paradoks: De mektige teknokapitalistene, som angivelig er ute etter å skape disrupsjon og teknologisk nyvinning, er egentlig i ferd med å skape et ensrettet og konformt overvåkningssamfunn. Under et dekke av futuristiske visjoner vil de sette lokk på den fantastiske skaperkraften som oppstår i et moderne, solidarisk fellesskap. 

I teknokapitalistenes drømmesamfunn er retten til å tenke kreativt forbeholdt en liten elite. Alle andre skal holde seg unna tankearbeidet. Vi skal ikke organisere oss. Vi skal ikke kreve å bli hørt. Og viktigst av alt: Vi skal ikke forestille oss en framtid som ikke stemmer overens med deres egne, stormannsgale visjoner. Hvis Elon Musk skal til Mars, er det ikke rom for å forbedre livet på jorda. 

Er det mulig å bekjempe de fartsblinde futuristene i Silicon Valley? Kanskje ligger svaret nettopp i den menneskelige forestillingsevnen – evnen til å tenke ut hypotetiske scenarier. Evnen til å drømme, til å utveksle ideer i en levende og algoritmefri samtale. Evnen til å se inn i framtiden, og oppdage at det finnes uendelig mange framtider. 

En tid for spenstige tankesprang

Hvordan kan vi få fart på fantasien, i en verden som bare blir mørkere og mørkere? Kanskje må vi tørre å gå inn i mørket. Vi må famle oss fram og lete etter en vei ut. Heldigvis har vi en hodelykt: skjønnlitteraturen. I et essay fra 2025 skriver Judith Butler at demokratiet ikke fungerer «(...) uten den typen fantasifulle eksperiment som litteraturen tilbyr, et perspektiv som skapes ved omrokering av tidsmessige og romlige koordinater og som antyder at rammene i denne verden ikke er grensene for alle mulige verdener.»

Hva er litteraturen, uten nettopp kaos, motstridende følelser, tilsynelatende uløselige konflikter og håpløse dilemmaer? Skjønnlitteraturen åpner opp hele det komplekse og rotete menneskelivet, med alle sine frustrasjoner og muligheter. Som Butler skriver, ligger «alle mulige verdener» foran oss når vi åpner en bok.

Dette er kjernen i moderniteten – å innse at vi ikke kun lever i én verden. Å være moderne er å bebo flere verdener samtidig, å veksle mellom ulike roller, å godta at alt flyter og skifter form. Nettopp fordi vi ikke aner hva som kommer rundt neste sving, må vi forsøke å se det for oss. 

Behovet for frie, spenstige tankesprang har aldri vært større enn akkurat nå. Hvis ikke vi – vanlige mennesker med uvanlige, moderne liv – kan forestille oss en bedre framtid, vil de fartsblinde futuristene i Silicon Valley komme oss i forkjøpet. 

For å parafrasere Leonard Cohen: Du vil ikke like det som kommer etter forestillingsevnen.

[i] Berman, M, 1981: All That Is Solid Melts Into Air. Verso Books (alle sitatene fra boka er oversatt av artikkelforfatteren).

[ii] Orig. tittel: «Perte d'Aureole» (tittelen er oversatt av artikkelforfatteren)