Hei, jeg heter Karen og jeg er polarisert.

Etter et nylig gjensyn med den severdige dokumentaren White Right: Meeting The Enemy av Deeyah Khan, et virkelig forbilledlig menneske, har jeg satt i gang et forskningsprosjekt på min egen hjerne.

Hjernen er, som vi vet fra hjerneforskningen, ikke til å stole på. Den trenger jevnlig revisjon. Prosjektet er et slags ydmykhetsprosjekt, ispedd en del egooppløsning, en del selvkritikk og en stor del systemkritikk. Det er langvarig, om ikke evigvarende, og funnene jeg velger å publisere underveis, vil ikke bli fagfellevurdert.

Prosjektet er like enkelt som det er vanskelig. Jeg ønsker å forstå hvor polarisert jeg egentlig er. For det er, tror jeg, den beste måten å kunne fortsatt være et handlende menneske – i stand til å håndtere den voldsomme polariseringen vi er vitne til og del av på samfunnsnivå.

Utgangspunktet mitt er en antakelse om at jeg er mer polarisert enn jeg vanligvis våger å vedkjenne meg. Dette eplet har nemlig ikke falt særlig langt fra stammen. Så langt tilbake jeg kan huske, har noen (vi) hatt rett og noen andre (de) tatt feil. Alltid vennlig pakket inn i en slags omsorg for de som til en hver tid tok feil.

Videre, i mitt voksne liv, har jeg stort sett jobbet med mennesker som mener klimaendringene er menneskeskapte, og at et sekulært, likestilt, rettferdig og demokratisk samfunn er et ideal verdt å kjempe for. Mine SOME-kanaler er fulle av folk med meninger som speiler mine egne, og som sukker og akker seg over de samme uttalelser og tidsåndens berg og dalbane. De få forfriskende såkalte trollene jeg har blitt «venner» med underveis, opplever jeg ofte mest som underholdning – og de gir meg følelsen av å være et sympatisk, utdannet og belest menneske. Jeg leser aviser med et gjenkjennelig verdigrunnlag og skjermer meg mot alt jeg mener fremstår som konspiratorisk.

Mitt kaninhull er innredet i duse farger, med grønne planter, bokhyller og dansk design.

Jeg innser at dette sannsynligvis er en ikke-etterprøvbar hypotese, men jeg tør likevel hevde at prosjektet kan ha verdi. Om ikke for storsamfunnet, så for meg selv – og for dem som til enhver tid påvirkes av det jeg hevder å vite noe om, eller rett og slett måten jeg fremmer argumentene mine på.

Jeg har kommet til at polarisering handler mindre om hva vi til enhver tid mener, og mer om hvordan vi forholder oss relasjonelt – til oss selv, til hverandre og, ja, til naturen. Vi lever i en tid av brutte forbindelser og svake fellesskap. Og det er ikke et uhell at vi er kommet hit; det er en perfekt storm av ødeleggende systemer, forsterket av kraftfulle algoritmer som vet at sinne holder på oppmerksomheten vår. Det er lønnsomt å forsterke uenighet, dyrke konflikt og skape illusjonen av to fronter som aldri kan møtes.

Så her er vi – her er jeg – i en konstruert motsetning til andre. Til deg.

Hjernen min, som din, søker bekreftelse mer enn sannhet. Slik trekkes vi mot informasjon og fellesskap som speiler det vi allerede tror, og ulikhet eller annerledeshet oppleves som en trussel snarere enn som en berikelse. Det er «jeg» mot «deg» og «vi» mot «dem», og vi formes i økende grad av og i digitale fellesskap som gradvis blir mer ekstreme. Ekstremt bra eller ekstremt dårlig.

Når frykt for det vi ikke kjenner – og dem vi ikke kjenner – samt stolthet eller tilhørighet settes i spill, reagerer vi med forsvar, ikke fornuft. Det er vanskelig å stå imot. Og jeg ønsker å stå imot. For vi skal videre sammen, alle sammen. Trollene og jeg. Finnes det mon tro et fellesskap for oss?

For å bistå meg selv i å bli mer bevisst min egen hang til å la meg polarisere, har jeg satt sammen en indre sjekkliste, et personlig anti-polariseringsrammeverk eller en slags beskyttelsesdrakt, for å blant annet muliggjøre selektiv høsting på empiriens blomsterenger. Jeg tror et slikt rammeverk er viktig, fordi polarisering er en snikende affære – et speilglatt skråplan med uendelig mange blindsoner og potensielt like mange tapte muligheter.

Jeg har laget en slags sjekkliste.

Mitt første sjekkpunkt er knyttet til hvordan, og at, jeg reagerer før jeg reflekterer. Altså, at jeg kan få en sterk emosjonell reaksjon i retning irritasjon, avsky, forakt eller latterliggjøring bare ved å høre hvem som sier noe, lenge før jeg har hørt hva som faktisk blir sagt. Øvelsen ved første sjekkpunkt er å spørre meg selv; reagerer jeg på budskapet eller på avsenderen?
Andre sjekkpunkt handler om å skille mellom bekreftelse og forståelse. Fordi, og dette er vitenskapelig bevist, vi alle har en tendens til å ganske aktivt oppsøke informasjon som bekrefter det vi allerede tror. Dette kalles bekreftelsesbias. Jeg har, og mange med meg, en tendens til å lese, dele og like ting først og fremst fordi det føles riktig, ikke fordi det utfordrer meg. Og slik kan jeg skli ganske umerkelig og behagelig inn i mitt velutstyrte ekkokammer. Så her spør jeg meg selv; når leste jeg sist noe jeg var uenig i, eller snakket med noen jeg er uenig med, uten å avvise det med en gang?
Tredje sjekkpunkt handler om “oss og dem” eller i denne kontekst, om meg og de andre. Polarisering næres av identitet. Her spør jeg meg selv om jeg merker at jeg snakker om “de andre”, “de uopplyste”, “de enkle” eller “de ekstreme” på en måte som først og fremst styrker mitt eget ståsted, og dermed også forenkler virkeligheten. Hvilke grupper setter jeg utenfor et felleskap, og hvorfor?
Fjerde sjekkpunkt er krevende og til dels skamfullt. Det handler om min egen følelse av å være moralsk overlegen. Den amerikanske psykologen Jonathan Haidt har sagt at polarisering ofte handler nettopp om moral, ikke om fakta. Altså, vi føler at vi står på den “rette siden”. I slike stunder kan man oppleve at motparten ikke bare tar feil, men faktisk er dårligere mennesker enn deg selv. Du, eller jeg, fanges i en slags moralsk refleks, som i beste fall øker splittelsen og i verste fall fullstendig tar bort muligheten for en slags enighet. Her spør jeg meg selv; ser jeg fortsatt mennesket bak meningen?
Femte sjekkpunkt i mitt anti-polariseringsrammeverk handler om nysgjerrighet. Eller rettere sagt, mangel på nyskjerrighet. Jeg snakker her om lukket sinn, hjerte og vilje. Uten nysgjerrighet, ingen bevegelse, verken hos meg selv eller andre. Her spør jeg meg selv; er jeg faktisk interessert i å forstå, eller bare i å “ha rett”?
Sjette sjekkpunkt handler om stillhet, og om når stillheten gjør meg ukomfortabel og urolig. Lytting handler om å tåle stillhet. Og stillhet har dårlige kår i vår tid. Her spør jeg meg selv; hva skjer i meg hvis ikke jeg svarer med en gang?

Seks punkter for å motarbeide egen polarisering og for å holde hjernen under revisjon. Fremgangsmåten er enkel: Jeg har lært meg kontrollspørsmålene. Jeg bruker noen minutter – kanskje bare sekunder – før jeg leser eller snakker, og etter at jeg har lest, hørt eller sett, før jeg gjør en kjapp avsjekk med meg selv. Punkt for punkt. Jeg tror det virker.

I dokumentaren som satte dette prosjektet i gang for meg, reiser filmskaperen Deeyah Khan gjennom USA for å møte ledere og medlemmer av høyreekstreme og nynazistiske miljøer. Hun oppsøker dem alene, som muslimsk kvinne med minoritetsbakgrunn – akkurat den typen menneske mange av dem mener truer hele deres eksistens. Hun snakker med dem, ikke til dem. Hun lytter, og tillater stillheten å bli ukomfortabel.

Gradvis blir vi vitner til at noe beveger seg. Vi ser det i kroppsspråk og i ansiktsutrykk, og vi hører det i det i dialogene. Det er noe som tiner, til noe mildere og mer menneskelig. I møte med hennes ro, stillhet og nysgjerrighet slipper det innbitte gradvis tak, og vi som seere begynner å se konturene av de sårbare mennenskene bak meningene. Flere av dem hun møter – blant andre Jeff Schoep, daværende leder for National Socialist Movement, og den tidligere skinheaden Arno Michaelis – tar senere avstand fra miljøene de tilhørte. De har beskrevet møtene med henne som et vendepunkt. Det er sterkt, det er vakkert og det gir håp. Og det er diplomati på svært høyt nivå.

Vi mennesker kan, og jeg tror de fleste av oss dypest sett vil, møte hverandre på måter som åpner for en vei, flere veier, videre sammen. For som nevnt ved en tidligere anledning, så fins det bare “oss”.

Prosjektet mitt har akkurat startet. Jeg sjekker inn, jeg sjekker ut og jeg gjør opp status. Vel vitende om at jeg kan bedre. Vi kan bedre. La avpolariseringen begynne!