Kaos og kreativitet i en krisetid

To velkledde briter sitter utenfor en colombiansk herregård, brisne på årgangswhisky og beskyttet av veloppdragne vakthunder. Den ene er en dømt hvitsnippforbryter. Den andre er en korrupt våpenhandler. Med stiv overleppe og pen, britisk aksent greier han ut om forretningsmodellen sin: 

I gamle dager, den gang Britannia hersket over havene, hendte det at en mann drev i land på en fjern kyst. Han kartla rikdommene: gull, sølv, diamanter, smaragder – i mangel av bedre. Så kalte han inn militæret, skjøt ned noen innfødte og sørget for at handelsrutene var trygge. […]

Men hva om det fantes en annen måte å eie et land på? Du kjøper en lokal milits. Bevæpner dem til tennene. Tenner gnisten til en revolusjon. Og lar regningen bli betalt av dem som har mest å vinne på utfallet. Mineraler. Metaller. Olje […]. 

Hvorpå hvitsnippforbryteren svarer: 

Kommersialisering av kaos. 

Scenen er hentet fra tv-serien The Night Manager (2026) [i]. Hva kan denne fiktive replikkvekslingen fortelle oss om kapitalismens voldsomme krefter? Er det mulig å forvandle kaos til cash, også i virkelighetens verden? Og hva gjør de kapitalistiske kaoskreftene med samfunnet vi lever i? 

Å skape er å ødelegge
Ofte tenker vi på borgerskapet som en ansvarlig og konservativ samfunnsklasse. For at handelen skal blomstre, må gatene være rene og trygge. Derfor trenger kapitalismen en sterk stat, som sørger for lov og orden. I tillegg trenger den en forutsigbar økonomisk politikk, som legger forholdene til rette for markedskreftene. 

Samtidig er kapitalkreftene avhengige av konstant vekst, i form av nye råstoffer, ny teknologi og tilgang på nye markeder. Dette ustoppelige jaget etter profitt skaper ustabilitet. Slik er kapitalismen, paradoksalt nok, med på å utfordre nettopp de forutsigbare strukturene som holder den i live. 

I en moderne verden er stabilitet ensbetydende med «entropi og sakte død».

Denne iboende selvmotsigelsen er et sentralt premiss i boka All That Is Solid Melts Into Air (1981) av filosofen Marshall Berman. 

Bokas poetiske og profetiske tittel er et sitat fra Det kommunistiske manifest (1848) av Karl Marx. Ifølge Marx har de profitthungrige kapitalkreftene skapt et samfunn preget av en «evigvarende usikkerhet og uro». Berman bygger videre på Marx’ resonnement. I en moderne verden er stabilitet ensbetydende med ødeleggelse. At «samfunnet bryter sammen» er egentlig et tegn på at det er «ved god helse»[ii]. 

Dette paradoksale forholdet mellom kreativitet og destruksjon har lenge blitt forsøkt skjult. Ifølge Berman har kapitalistene ikke villet «vedkjenne seg sin egen kreativitet, siden de ikke orker å se ned i den moralske, sosiale og mentale avgrunnen denne kreativiteten åpner opp». De kapitalistiske kaoskreftene har vært gjemt bak en fasade av moral, ansvar og stabilitet. 

Inntil nå.

Disrupsjonens disipler
Mens tidligere tiders kapitalister framstilte seg selv som ansvarlige og konservative, har 2000-tallets teknologigründere gjort det stikk motsatte. De legger ikke skjul på at de er ute etter å ødelegge etablerte strukturer. De skryter av å være disruptive. Leksikondefinisjonen av disrupsjon er «ei nyskapande og brå endring av teknologi, samfunn eller liknande.» Det er ingen tvil om at tek-bransjen har satt i gang flere brå og nyskapende endringer av samfunnet vi lever i – på godt og vondt. 

De nye, digitale kommunikasjonsverktøyene har utvilsomt styrket informasjons- og ytringsfriheten. Tenk bare på hvordan en borgerjournalist med mobilkamera kan avsløre maktmisbruk på bakkeplan, enten de skjer i Gaza, Kyiv eller Minneapolis. I løpet av noen sekunder kan en video deles med en hel verden. Hvis det ikke var for kapitalismens fenomenale skaperkraft, hadde vi neppe hatt denne muligheten til å varsle om overgrep. Digitale verktøy har gitt en stemme til de stemmeløse. 

Dessverre kaster den digitale disrupsjonen også lange, urovekkende skygger. Teknologer backet av venturekapital har i stor grad levd opp til sitt eget løfte om å bevege seg raskt og ødelegge ting. Så langt har de ødelagt både den offentlige samtalen og bunnlinja til de redaksjonelle mediene. Konsentrasjonsevnen vår dør en stille død i møte med nettbasert hjerneråte og spekulative overskrifter. Fritiden vår forsvinner i en evig strøm av tanketom skrolling. Og, som vi skal se: Det står heller ikke så bra til med det moderne arbeidslivet.  

Monotone museklikk 
Store deler av den vestlige middelklassen museklikker seg gjennom en monoton arbeidsdag, preget av digital overvåking og beinhard konkurranse. 

Den britiske økonomen Grace Blakeley mener at den nyliberale kapitalismen har skapt en giftig, «hyperkompetitiv kultur». Ifølge Blakeley blir denne kulturen forsterket av «noen av de mest populære stemmene i sosiale medier», som pusher et usunt «hustler-ideal»: Du er din egen lykkes smed. Hvis livet er tøft, skyldes det at du mangler selvdisiplin. I stedet for å kritisere arbeidsgiverne, legger vi skylda på oss selv. 

Den britiske tv-serien Steal (2026) [iii] tar denne selvdestruktive konkurransekulturen på kornet. I serien følger vi blant annet Zara og Luke, to unge og desillusjonerte kontorarbeidere i et velrenommert pensjonsfond i London. Lukes misnøye med det monotone arbeidet smitter over på både selvfølelsen og framtidstroen hans: 

Se inn i framtiden din, tretti år fram i tid, der du fortsatt holder på med det samme bedøvende drittarbeidet, stirrer på de samme forbanna regnearkene. Samtidig blir traderne yngre og yngre, og tjener mer på ett år enn vi noen gang kommer til å se i løpet av hele livene våre. Og hele tiden den summingen bakerst i hodet ditt, ikke sant? Hører du den? Den lille myggen som blir høyere og høyere? Det er det forbanna livet ditt. Du har kasta det bort. 

Sårbare arbeidere
Luke opplever hverken mestring eller mening på jobben. Han føler at han kaster bort livet sitt. Samtidig er han langt heldigere enn de de uorganiserte arbeiderne som får hjulene til å gå rundt i den digitale økonomien, enten de står på lageret til Amazon eller leverer mat for Foodora.

Den britiske sosiologen Guy Standing har gitt denne nye, moderne underklassen merkelappen prekariatet. De som tilhører denne samfunnsklassen, er svært sårbare. De beveger seg raskt og leverer ting, med lav lønn, null sosial sikkerhet og høy risiko for skader. 

Til slutt må vi ikke glemme at mesteparten av den globale arbeidsstyrken befinner seg i «det globale sør», nærmere bestemt foran samlebåndet på fabrikker i lavkostland, der de utfører repetitive og ofte helseskadelige arbeidsoppgaver. De beveger seg raskt og produserer ting, slik at de vestlige butikkhyllene får konstant påfyll av forbruksvarer. De sørger for at forbruksfesten aldri stanser, på tross av at de i liten grad får ta del i denne festen selv. 

Et fremmedgjørende arbeidsliv
Kontorarbeiderne, budbilsjåførene og samlebåndsarbeiderne har én ting til felles, som skiller dem fra den lille eliten av styrtrike bedriftseiere og teknologi-gründere: De får ikke utfolde seg kreativt på arbeidsplassen. De får ikke bruke sin egen fantasi eller skaperkraft. De får ikke være hele mennesker. 

Kanskje er Marx’ kritikk av det ensformige lønnsarbeidet først og fremst humanistisk? 

Denne mangelen på helhet og mening bringer oss tilbake til Marshall Berman og Marx, som mener at det moderne arbeidslivet er fremmedgjørende: Når vi kun utfører avgrensede oppgaver, ser vi hverken helheten eller sluttresultatet av arbeidet vi utfører. Derfor ville Marx skape et samfunn der individet fritt kunne «utvikle sine fysiske og mentale krefter», og «dyrke sine evner i alle retninger». Ifølge Berman står Marx’ syn på individet «nærmere flere av hans borgerlige og liberale fiender enn de tradisjonelle representantene for kommunismen». 

Kanskje er Marx’ kritikk av det ensformige lønnsarbeidet først og fremst humanistisk? Når kapitalkreftene får herje fritt, vil mennesket alltid komme i andre rekke, etterfulgt av naturen som holder oss i live. Har forholdet mellom kapital, mennesker og natur kommet ut av vater?

Et selvforsterkende kaos
Finanskrisa i 2008 var et forvarsel om at kapitalkreftene hadde fått alt for stort spillerom. De amerikanske bankene skapte et lånefinansiert kaos uten like, men ble reddet av staten. Finanskrisa er et klassisk eksempel på at kapitalen trenger en sterk og forutsigbar stat, som kan ta kontroll når jakten på profitt går over styr. 

I løpet av de snart tjue årene som har gått siden Obama bailet ut de amerikanske bankene, har krisene tårnet seg opp. Ifølge historikeren Adam Tooze befinner vi oss i en polykrise, en farlig cocktail av klimaendringer, krig, økonomisk ustabilitet og en polarisert offentlighet. Flere av disse krisene springer ut fra det konstante jaget etter vekst og profitt, som er selve motoren i det kapitalistiske maskinrommet. 

Dessverre mener mange politikere at løsningen på alle problemene veksten har skapt, er mer vekst. Nylig varslet statsministeren om en «ny kurs for oljenæringen», på tross av at vi holder stø kurs mot 1,5 graders global oppvarming. Regjeringen vil øke Norges trygghet, men er i praksis med på å gjøre verden mer utrygg. FrP har nylig foreslått å åpne nye kullgruver på Svalbard. Begrunnelsen? Vi lever i en utrygg verden. Men da hjelper det ikke å lempe mer kull på bålet. 

De siste årenes geopolitiske sirkus viser tydelig hvordan kaos kan utnyttes kommersielt.

Er problemet rett og slett at kaos er lønnsomt? Ifølge Berman lever vi i en verden der «katastrofer blir forvandlet til lukrative muligheter for utvikling og fornyelse», der «desintegrasjon fungerer som en mobiliserende og dermed integrerende kraft». 

De siste årenes geopolitiske sirkus viser tydelig hvordan kaos kan utnyttes kommersielt: Trumps stormannsgale planer om å forvandle Gaza til en riviera. Det kyniske angrepet på Venezuela for å få kontroll på landets oljeressurser. Ideen om at den norske oljealderen må forlenges av geopolitiske årsaker. Kaos brukes som begrunnelse for å skape mer kaos. 

Er det mulig å bryte ut av denne onde sirkelen, før den spinner fullstendig ut av kontroll? Kan vi klare å temme de kapitalistiske kaoskreftene? 

Kanskje bør vi begynne med å ta lærdom av det kapitalismen faktisk har fått til. 

Hva kan kapitalismen lære oss?
Både Marx og Berman har en dyp respekt for borgerskapets progressive, historiske rolle. Borgerskapet har «frigjort den menneskelige evnen og motivasjonen til å skape utvikling». De har røsket opp i gamle, fastgrodde tradisjoner, og vist at «et godt liv er et liv i aktivitet». De har kastet det statiske og undertrykkende føydalsamfunnet på dynga, og banet veien for det moderne samfunnet. Kort sagt: De har fått ting til å skje. 

Den kapitalistiske aktiviteten er imidlertid innrettet mot ett eneste mål: Å tjene penger som kan reinvesteres i økt produksjonskapasitet. Berman spør retorisk: «Hvorfor skal de menneskelige aktivitetene være begrenset til de som er lønnsomme?» Hvorfor aksepterer vi de rådende strukturene, når vi «vet hva det aktive mennesket kan oppnå»?

For å finne svar på disse livsviktige spørsmålene, kan vi begynne med å åpne luka til det kapitalistiske maskinrommet, og se nøye på den kapitalistiske evnen til å skape forandring. Denne drivkraften har utvilsomt skapt store ødeleggelser, men den har også vist oss «et nytt bilde av det gode livet», ifølge Berman. Det dreier seg ikke om «et liv i avsluttet perfeksjon», men om en «prosess av kontinuerlig, rastløs, uavgrenset, ubundet vekst.» 

Er det mulig å frikoble denne drivkraften fra ideen om uendelig vekst? Er det på tide at vi forsøker å skape noe som ikke kan oppsummeres i et excel-ark? 

Hvis ingen går i nostalgifella
Berman mener at kapitalismens rastløse energi former oss som mennesker, enten vi vil eller ikke. For å overleve i det moderne samfunnet, må vi «ikle oss den flytende og åpne formen til dette samfunnet». Vi må lære oss å «lengte etter forandring», i stedet for å «lengte nostalgisk etter de ‘fastfryste relasjonene’ fra en reell eller fiktiv fortid.»

Den siste setningen er mer aktuell i dag enn da Berman skrev den for snart 50 år siden. I løpet av de siste årene har offentligheten blitt oversvømt av fagre, nostalgiske løfter om å «ta tilbake kontrollen» og gjenreise en storslagen fortid. At nettopp de disruptive tek-gründerne støtter opp om Trumps tilbakeskuende MAGA-bevegelse, sier alt om hvor falske disse løftene egentlig er. Ved å lede vanlige menneskers berettigede misnøye inn i nostalgiens uklare farvann, får de autoritære kreftene frie tøyler til å gjøre radikale endringer – som regel for å berike seg selv.  

Derfor må vi se framover mens vi slår tilbake. Vi skal ikke gjenskape verden av i går, men skape verden av i morgen. Vi må godta at vi lever i moderniteten, enten vi vil eller ikke. I stedet for å lengte tilbake til en innbilt, lykkelig fortid, må vi akseptere at vi er født inn i et system der vi blir

(...) tvunget til å utnytte hverandre og oss selv for å overleve; og likevel er kastet sammen av de samme kreftene som drar oss fra hverandre, med en vag visshet om alt det vi kan være sammen, klare til å strekke oss mot nye, menneskelige muligheter, til å utvikle identiteter og gjensidige bånd som kan hjelpe oss å holde sammen, mens den heftige, moderne vinden blåser varmt og kaldt gjennom oss alle.

Dette systemet har brakt verden ut av balanse, men det har også vist styrken i den menneskelige skaperkraften. Når alt kommer til alt, er det bedre å leve i en ustabil og kaotisk verden, enn i en verden som er statisk og fastlåst. Som John Erik Riley skriver i Morgenbladet: «Et flatt landskap, der det meste fremstår jevnt og likt, for ikke å si motstandsløst, er noe autoritære krefter vet å utnytte.»

Når verden er ute av vater, er det mulig å få ting til å skje. 

[i] Regi: David Farr (vår oversettelse)

[ii] Berman, M, 1981: All That Is Solid Melts Into Air. Verso Books (alle sitater er oversatt av artikkelforfatteren).

[iii] Regi: Sotiris Nikias (vår oversettelse)