Når den første sola i det nye året kryper over fjellene i sør, sitter jeg og tenker på mørket. Dagslyset er så kort, de mørke kreftene som omslutter oss så svarte.

En oppsummering føles unødvendig, men allikevel: Trump, fascisme, Musk, Gaza, høyrebølge, folkemord, Kongo, klimakrise, hetebølger, skogbranner, rasisme, Vestbredden, kolonialisme, rovdrift, flomkatastrofer, utnytting, Putin, undertykkelse, murer, apartheid, dehumanisering, menneskerettslige rammeverk i full oppløsning. Alt brenner. Krigen er her, og krigen kommer.

Våren kommer, og mørket vil fortsatt omslutte oss. For hver dag blir det lysere, og for hver dag blir det mørkere. Mens sola sakte stiger over den nordlige halvkule, kjennes det likevel som at det eneste vi kan være sikre på er dette: winter is coming. Mørket er her. Jeg kjenner det i hele kroppen: det går ikke bra.

En lav sol over et svart hav; jeg ser på hvite skumtopper og tenker på et bilde som har opptatt bevisstheten min en god stund. Når jeg tenker på verden nå så tenker jeg dette:

Vi befinner oss i utkanten av en malstrøm. Vi kretser rundt et roterende svart hull som med voldsom kraft trekker alt nedover. En mørk materie som ubønnhørlig drar oss alle mot seg, truer med å sluke oss, svelge oss, tilintetgjøre oss. Et gravitasjonsfelt hvis idé om evig vekst har kollapset til det motsatte; bunnløs ødeleggelse, endelig utslettelse.

Oppe rundt kanten dras vi rundt og rundt i stadig aksellererende fart. Noen av oss ropende, fortvilende, kjempende. Noen av oss immobiliserte, skrekkslagne, apatiske. Noen av oss sovende, intetanende, fornektende. Alle i det samme dragsuget.

Alt går ned, hele vi'et som er fylt av splittelse og motsetninger, malstrømmen bryr seg ikke. Skillelinjene mellom høyre og venstre er irrelevante, hvem som forstår og hvem som fornekter spiller ikke lenger noen rolle, alle seiler vi sammen rundt og rundt.

Jeg lukker øynene og ser: Folk med bannere. Roperter, fakler; jeg ser hvordan armene stikker ut fra alt det svarte, lysende punkter som går rundt og rundt, rop som ikke har en sjans mot larmen fra undergangen. Jeg ser folk med hendene i fanget, fiksert på lyset fra Hollywood, opptatt av underganger som ikke er deres egen mens sentrifugalkrefter og mørk materie eier dem på måter de ikke forstår. Jeg ser tingene vi omgir oss med; laptoper, lenestoler, kaffetraktere, alt fyker rundt og rundt. Sofaer, skrivebord, styrevedtak. Jeg ser folk som har så mye å gjøre at de ikke enser dragsuget, følelsen av å være oppslukt og fanget i en evig runddans er så normal at de ikke evner å sense at ikke alt er som det alltid har vært. Prosjektorer, konferansestoler, møterom, rundt og rundt. Vernebriller, veivalser, vaskestativ, rundt og rundt og rundt. Stetoskop, reseptbelagte legemidler, MR-maskiner, alt kommer til å gå ned. Noen ber; jeg ser lukkede øyne, skjelvende hender. Jeg ser skrikene til ansikter med oppsperrede øyne. Jeg ser forskere med hodet i hendene, politikere som står stumme på talerstolene, alt går ned; blinkende julelys, Last Christmas, vafler, langrennsski, tråkkemaskiner, hytter, arealplaner, hogstfelt, hager, hustak, sykler, rundt og rundt og rundt, nedover, ubønnhørlig.

Nede i hullet en rungende stillhet.

Nede i hullet utslettelsen.

Nede i hullet en toårings åpne hodeskalle, soldater som flirende poserer med drepte kvinners undertøy, kroppsdeler i plastposer. Mennesker med bind for øynene, avkledd, stilt på rekke. Hvit fosfor, droner, snikskyttere. Utstrakte armer fra mennesker som blir brent levende. Bunker busters, artillerigranater, with love from Bibi. Bildet av den opprakte handa når USA legger ned nok et veto mot å bevare vår menneskelighet. Betong, støv, røyk. Hetebølger, flomkatastofer, hugde skogers stille smerte.

Nede i hullet atskillelsen.

Nede i hullet idéen om at jeg er separat fra du.

Nede i hullet privilegiene, overmakten, rasismen. Imperialismen, kolonialismens lange og skitne fingre.

Nede i hullet en forvrengt sult, den intensjonelle appetitten på mer land og mer ødeleggelse, som et forkrøplet svar på et spørsmål ingen lenger synes i stand til å stille: Hva skal vi gjøre med den rungende tomheten som har tatt plass der det var meningen at vi skulle kjenne en dyp følelse av tilhørighet?

Jeg setter bildet av den roterende malstrømmen på pause og tar en omvei tilbake til en tid vi har glemt, men som kroppene våre husker.

Dette er innhold for betalende abonnenter

Bli abonnent og få tilgang til alt innhold. Dessuten støtter du vårt arbeid med å skape en kritisk offentlighet, og utvide perspektivmangfoldet.

Abonner nå

Allerede medlem? Logg inn