Uten å vike
begår vi kjærlighet
brer vi smøret på brødet
legger vi handa mot den blå, blå duken

Dypt i oktober befolkes rommene av skygger
Presser verden seg på

Vi står i den stille timen
og vet at tida når fram til det den når fram til
Alt er ikke tøyelig
Det er årstidene, kjærtegnene, språket - som langsomt strekker seg ut over
denne flata
dette arket
dette diktet
som vil overleve oss

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!