Tyranniets nye klær

Det sinnssyke året 2025 ble avrundet med en diskusjon om nasjonsfølelser og fellesskap, trigget av Asle Tojes pompøse advarsel: Landet vårt er i en alvorlig, men snikende krise, hevdes det. Symptomene er vage: En flerkulturell befolkning, innslag av engelske ord i språket, en uspesifisert ubalanse i økonomien. Diagnosen er svært alvorlig: Oppsmuldring, forårsaket av “glemsel”, “tretthet” og “nytelse” kan resultere i vår undergang. Intet mindre. Det står om livet!

De spesifikke truslene mot vår overlevelse som nevnes er 1) "selvopptatte minoriteter" (Urfolk? LBQT? Muslimer? Jøder? Velg selv!) og 2) “gråhårede postnasjonale eliter” (eldre mennesker som er opptatt av globalt samarbeid og internasjonale forpliktelser).

Det finnes likevel håp. Det kulturelle bindevevet, skapt av “minner, språk, vaner og temperament", må styrkes! Patriotisme belønnes! Dere som forhåndskvalifiserer til å være nordmenn, vet hvem dere er. Blink, blink.

Åh, ironien. Jeg klarer ikke å la være å tenke på analogien til HC Andersens eventyr. Vi lever i en verden der keiser-lignende maktsjuke hvite menn herjer med planeten på synlige, fysiske, konkrete måter.

En tankeskredder, fjernt fra folk flest men tett på makten, prøver å få oss til å tro at et usynlig stoff er det eneste som vil beskytte oss.

Ekstremistene i Israels regjering har hverdagsliggjort folkemordet på Gazastripen. Russlands despot herjer ufortrødent i Ukraina. Vår allierte USA går til folkerettsstridig krig mot Venezuela, truer åpenlyst med å annektere Grønland.

Alle bygger sin makt på fabrikkerte ideer om å gjenopprette nasjonal storhet, om at det finnes en mystisk arvelig essens, som definerer den indre patriotiske kjerne i befolkningen.

Utviklingen truer vår egen frihet, men også fundamentet alle små uavhengige stater henter sin trygghet fra. Internasjonale lover, universelle rettigheter og globale institusjoner - arven etter Holocaust - er satt ut av spill.

Det føles som om vi har ramlet ned den lange stigen i stigespillet.

"La oss huske", sier Toje i teksten sin.

Ja, la oss bruke denne anledningen til å huske.

Vi er på mange vis tilbake i mellomkrigstiden. Den samme fabrikkerte frykten, den samme nullsum-tenkningen, det samme metaforiske landskapet. «Staten er en levende organisme, ikke bare en rettsorden”, skrev statsviteren Rudolf Kjellén, i Der Staat als Lebensform (1917).

Organisme-metaforen var ment å gi en analytisk helhetsforståelse av hvordan politikk, samfunn og økonomi hang sammen. Men det stoppet desverre ikke der. Ideen om staten som en "levende skapning" med eksistensielle behov, åpnet et stort og farlig rom. Nei, Kjellén var ingen proto-nazist. Men metaforene han skapte ble radikalisert, ikke minst av nazi-ideologene.

Karl Haushofer (1869–1946) lot seg inspirere. Han var tysk general og professor - med et ønske om å gjøre geopolitikk til en egen vitenskap. «Geopolitikk er læren om statens romlige betingelser», skrev han i 1924. Da hadde han forlengst etablert et nært vennskap til sin elev - Rudolf Hess, senere kjent som Adolf Hitlers stedfortreder.

Utgangspunktet var analytisk. Hvordan preger geografi, tilgang til hav, råvarer og transportlinjer maktforholdene i verden? Men beskrivelsene av hvordan makt fungerer, glir fort over i påstander om hvordan makt bør utøves.

Antisemittisme, antimarxisme og anti-liberalisme fungerte som symbolske gravitasjonspunkter for nazistenes mobilisering. Fiendebildene ble blåst opp og forenklet, og fungerte som samlende lim i en kaotisk virkelighet. Storhet, det opprinnelige tyske, var truet, men også gjenreiselig. "Lebensraum" for det tyske folk ble begrunnelsen for beherske nabostater samt koloniområder i Afrika.

I 1933 kuppet nazistene makten. Politi, rettsvesen, propaganda og paramilitære strukturer ble brukt til å eliminere pluralisme og avkreve lojalitet. Den «nasjonale enheten» eksisterte ikke av seg selv – men måtte konstrueres, håndheves, renses.

Geopolitikk ble til geostrategi, en slags vitenskapelig rettferdiggjøring av aggresjon, undertrykkelse og ødeleggelse. Dersom en stor nasjon begrenses av sitt habitat, blir ekspansjon ikke et valg, men en nødvendig skjebne. Hvis det nasjonale arvestoffet trues, blir vold er en nødvendighet, ikke et moralsk valg.

Enhver regel kan omgås ved en unntakstilstand, som Carl Schmitt (en annen nazi-ideolog) lærte oss. Eller en spesialoperasjon. Eller en krigshandling forkledd som en arrestasjon.

I nazistisk ideologi ble fokuset på ytre styrke koblet til ideen om indre renhet. Staten ble forstått som et biologisk fellesskap (Volksgemeinschaft). Den ariske kultur raget over alle andre i et sosialdarwinistisk hierarki.

Mangfold svekket fellesskapet, minoriteter var parasitter, politikkens jobb var å utøve en slags hygiene - slik at organismen kunne vokse seg sterkere. Ekskludering ble ikke fremstilt som hat, men som omsorg for helheten.

Høres dette kjent ut?

Etter krigen våknet verden.

I tiårene etter 1945 forstod de fleste at måten geopolitiken ble brukt på – som legitimering av maktmisbruk, erobring og utryddelse – hadde vist seg å være katastrofal.

Det oppstod et behov for nye modeller og et nytt språk, orientert rundt staters legitimitet, ikke dominans. Det ble trukket opp juridiske grenser, ikke bare geografiske. Ideer om de “nasjonale organismenes” overlevelse skulle aldri igjen få gjøre moral og medmenneskelighet til noe midlertidig, selektivt eller irrelevant.

Etterkrigstidens internasjonale orden forsøkte å temme maktpolitikken gjennom internasjonale institusjoner, universelle rettigheter og konvensjoner. Geografi og nasjonal stolthet forsvant ikke, men et rammeverk ble etablert - som særlig skulle sikre at småstater og sårbare minoriteters rettigheter ble ivaretatt.

En viktig del av den norske arven er at vi har bidratt til å utvikle og opprettholde dette rammeverket.

Nå står alt på spill.

Trump-regimet har brutt fullstendig med en verdensorden som trass i alt har gitt store deler av verden fred, stabilitet og fremgang.

Den nye amerikanske geostrategien er ikke pakket inn i store ord, den er usminket, rå og transaksjonell. Både Gaza, Grønland og Venezuela omtales som strategiske og økonomiske geografi-objekter, løsrevet fra folkerett og lokal selvbestemmelse.

Amerikanerne vil ikke bare styrke seg selv, de vil styrke "patriotiske partier" og redde Europa fra den samme "sivilisasjonsutslettelsen" norske nasjonalkonservative insisterer på.

Angrep på minoriteter innenfor egne grenser og aggressiv ekspansjon mot andre stater er to sider av samme tankemodell. Premisset er at fellesskapene i verden først og fremst er nasjonale, at nasjoner svekkes av overstatlige forpliktelser - og at verden blir et bedre sted ved at alle setter sine egne interesser først.

Frykt har aldri vært en nasjonalfølelse i Norge.

Vi er et praktisk orientert folk, ikke lar oss forføre av svartmaling og tåkefyrster. Mangfoldet og evnen til å skape merverdi av nye impulser, er styrken, ikke svakheten, ved det norske samfunnet.

Det usynlige stoffet brukes nå som i eventyret, til å få følelsesdrevet brutalitet til å fremstå sofistikert og realistisk.

La oss gjerne diskutere det som fragmenterer oss. Men ideer om en mystisk essens må aldri få avlede oss fra det som binder oss sammen - den universelle menneskeligheten, og merverdien av respektfullt samarbeid. Den blir synlig hvis vi evner å se hverandre i øynene.