Umenneskelighets-erklæringen

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive lenger. Og jeg vet det er dette de vil oppnå. At vi skal slutte å snakke om det, slutte sette ord på det, slutte å føle det. Nytter det egentlig lenger å fortelle hvor jævlig det er, hvor umoralsk det er, hvor ulovlig det er? Er det fortsatt mulig vekke en slags selvrefleksjon ved å peke på koblingen mellom bestialske drap på uskyldige barn og maktstrukturer vi selv er en del av?

Menneskespråket og rettighetsspråket har mistet kraft, fordi virkeligheten ikke lenger handler om mennesker og rettigheter.

Nå handler det om makt. Om den sterkestes rett.  

Vi vet hva som skjer, alle sammen. Rester av unger i bæreposer. En rik kultur med dype røttes sønderknuses og planeres for å bli eiendomsprosjekt. Som tilskuere ser vi hvordan råskapen, urettferdigheten og prinsippløsheten dras til enda noen hakk.

På et sted dypt inni oss kjenner vi hvordan veikheten brer seg, og de som burde si noe skrur opp volumet på stillheten sin. De aller mektigste bygger nå målrettet den liberal verdensorden, alt vi trodde på den gangen i Paris 1948 da menneskerettighetene ble vedtatt. Eller i Geneve året etterpå, da vi vedtok regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre i krig.

Dengang, da Holocaust lå som en skygge i vår kollektive bevissthet, ble vi enige: Vi skulle bygge en bedre verden, sammen. Vi er alle sammen mennesker.

Nå føres vi, skritt for skritt, dypere inn i dystopien. Rasistiske, menneskefiendtlige ideer og symboler normaliseres. Empati, evnen til å identifisere seg med den andres lidelse er blitt trussel. Juridiske formuleringer som skulle gi vern, brukes nå til å legitimere grusomhet.

Det vi trenes til, alle sammen, er å bli harde, selvrettferdige, unnvikende, historieløse. Maktens plan krever at vi lærer oss å tåle, så inderlig vel. 

Palestina er kanarifuglen i gruvegangen. Den giftige luften av dehumanisering og rettighetsforakt vil før eller siden også ramme oss selv.

Dette vet vi også. Men hvor er den store og globale mobilisering rundt den universelle humanismen? De som burde lett etter de sterkeste virkemidlene søker febrilsk etter muligheter til å unnslippe ansvaret. Samtalen som burde handlet om etikk, reduseres til et formaliaspørsmål om mandatet til etikkrådet

For de mange som har støttet, legitimert eller bagatellisert Israels krigsforbrytelser er normaliseringen gode nyheter. Når alt går i svart mister vi de kollektive skyggene i samfunnet vårt av syne. De prinsippløse slipper å bli holdt ansvarlig. Uten blygsel snakkes det nå om «livets ukrenkelighet» og «vestlige verdier» i norsk offentlighet, som om ingenting har skjedd, som om livet ikke har vært krenket, som om verdiene våre ikke har vist seg i all sin gru.

De som har ment at det er innafor å knuse et helt samfunn, ødelegge sivil infrastruktur, gjennomføre vilkårlige massedrap kan nå innta offerrollen, vri fokuset over på seg selv - mens nye vestlige våpen maltrakterer nye brune menneskekropper.

Bildene flommer gjennom feeden, igjen. Noe har endret seg, umerkelig. Jeg kjenner nummenhet, avstand. Bildene av likposer og døde barn er redusert til et bakteppe av hendelser, det gjør vondt - men på et dypere sted. Som om dette ikke er noe å kjempe mot, men noe vi må leve med.

Jeg anstrenge meg for å ta inn realitetene at hvert eneste liv er et menneske med relasjoner, frykt og drømmer. At barna er som barna mine. At frykten er som frykten min. At sorgen i Palestina er like vondt som sorgen alle steder.  

Snart er det ikke noe Palestina igjen å forsvare. Snart er det ikke noen moralske standarder å kjempe for. Paragrafene fra rettighetserklæringen i 1948 er redusert til løsrevne bokstaver fra en svunnen tid.

Umerkelig blir det mørkere, hvor går grensen? Skal vi bare akseptere, la dette jordskredet få lov til å rive med seg drømmen om at menneskeheten faktisk er i stand til skape en bedre verden for seg selv og for planeten vi bor på? Det er fristende å bare akseptere, flyte nedover strømmen, glemme tanken på de som kommer etter meg.

Det er når jeg får lyst til å holde kjeft at jeg skal skrive.

Om ikke annet for å beholde en slags standard i meg selv. Folkemordet, og tausheten som innhyller det, er en viljeshandling. Det er også en katastrofe for de som er fratatt all verdighet, men også for menneskeheten. Katastrofen er knyttet til at vi lar det skje. At vi som art er så formbare, så manipulerbare. 

Jeg kjenner krefter som trekker meg i retning intellektuelt havari, moralsk død, taushet. Det kan ikke skje.

Det kommer til å bli enda jævligere. Vi har ennå ikke nådd bunnen. Hvert eneste tilkjempede ord, hver eneste desperate protesthandling er glimt av lys i et stadig dunklere landskap. Vi er mange som fortsatt ser, som mer enn noen gang må holde fast i hverandre, og i retningen som skal lede oss gjennom natten.