Blind vold

Du kan observere de militære handlingene med jagerflypilotens blikk, eller du kan velge å betrakte krigen fra bakkeplan.I mottakerenden av bomberegnet er det et inferno av blod, forskremte unger, avrevne lemmer, knuste drømmer, barndomshjem i ruiner. Drønn, droner. Noen roper et navn.

I avtrekker-enden er enkeltmenneskene mer som kravlende, flyktende maur. Den som skyter ser strategiske mål, geoposisjoner på skjermer, troppeforflytninger, hører sprakende ordrer og radiojubel.

Du kan zoome enda lenger ut, redusere det hele til dramatiske avsnitt i et tilpasset historisk, geopolitisk narrativ. Da forsvinner menneskeligheten, folk blir omdannet til spillebrikker, de døde blir tall i statistikken.

De som i et år har levd seg inn i tilværelsen til de undertrykte er numne nå. Det å eksponeres for sulten, frykten, sorgen, se menneskers blikk gå fra desperasjon til tomhet, er knapt til å bære.

Det er fristende å redusere det hele til et slags strategispill fra virkeligheten. Få mental avstand. Zoome ut, sveve oppover, la seg fylle av en politisk offentlighet som er blitt lettere enn luft.

Men jeg klamrer meg fast.

Det å skru av empatien nå er en krigshandling. Krigshaukene har nummenhet som et av sine hovedmål: De vil at vi som står utenfor skal slutte å tenke på konkrete, grusomme voldshandlinger mot barn og voksne i fysiske kropper. De vil at vi skal snakke om dette som legitim krig, og justere de etiske refereansepunktene våre. De vil at vi skal legge til grunn en alternativ moral fordi drapspersonene går i uniform og er underlagt en kommandolinje.

Nei, det er ikke en humanitær krise som rammet Gaza og nå rammer Libanon. Det er en humanistisk krise, som har rammet oss, her hjemme, i Vesten.

Verdien av et menneske er skrevet ned til ingenting. Våre nærmeste allierte sponser bombene. Europa gir grønt lys til et regime som totalt har gått av hengslene.

Institusjonene vi etablerte etter andre verdenskrig er like verdiløse som flygebladenes lovnad om trygge soner. Rettigheter har ingen tyngde lenger.

Og samtalen her hjemme svever vektløst oppover til ingen lenger ser at der nede, langt der nede, i treffpunktet for det neste prosjektilet, finnes et menneske. Et levende menneske som har lengsler, talenter, relasjoner og ambisjoner, akkurat som deg. Et menneske som nulles og glemmes når bomben detonerer.