Vi faller

Ett år er 365 dager, eller 8766 timer, eller 525 949 minutter. Hver dag denne runden rundt solen har vært en dag for mye, hver time en time for lenge, hvert sekund har vært drypp av tid som huler ut alt det vi i den vestlige verden har hevdet å stå for. En desperat befolkning holdes fortsatt innesperret bak muren i Gaza. De drives fra sted til sted, som dyr.

10% av befolkningen er drept, skadd eller savnet. Og nå brenner Libanon.En generasjon barn er myrdet, kvestet, traumatisert. Mat, vann og medisiner holdes tilbake. Skoler og gudshus er omgjort til ruiner. Flyktningeleire bombes.

Dette er ikke en krig. Det er systematisk rensing av folk, historie, kultur. Anleggsmaskiner følger i rekken bak tanksene. I går kom meldingen om evalueringsordrer fra Nord-Gaza. Settlere har planene klare. De vil etablere et samfunn på toppen av utbombede ruiner.

Er dette, som Netanyahu sier, den frie verdens kamp mot terror og ekstremisme?

Justisministeren i Israel, Itamar Ben-Gvir, var leder i den anti-arabiske bevegelsen Kach. Organisasjonen ble i 1994 terrorstemplet av israelske myndigheter.Ben-Gvir er dømt for rasisme, og ble kastet ut av IDF på grunn av radikale holdninger.

Blant forbildene hans er høyre-ekstremisten Baruch Goldstein, som i 1994 drepte 29 muslimer. Nå sitter Ben-Gvir i en nøkkelrolle i den israelske regjeringen. Kahanisme, en ekstremvariant av sionisme, er blitt mainstream. Ideen om et Stor-Israel der palestinere fordrives eller fratas alle politiske rettigheter diskuteres åpent.

Sett med demokratiske liberale øyne er situasjonen absurd. En politisk allianse av høyreradikale og religiøse ekstemister leder nå en massiv militæroperasjon i strid med Folkeretten - og de er sponset av Vesten. De destabiliserer verden, gir blanke i institusjoner og konvensjoner uten konsekvenser. De lener seg tungt på støtte fra settlerne som ville løse palestinerproblemet, og fra vestlige kristensionister som vil fremskynde Armageddon.

Mennesker her hjemme jeg trodde jeg delte verdier med er så forblendet, frakoblet, feige eller fastlåste at de ikke gjenkjenner et folkemord i fullt dagslys.

Det er lett å anerkjenne at 7. oktober var en grusom dag for israelere. Drap på sivile og gisseltaking er forferdelige forbrytelser. Å støtte palestineres rett til frihet og anerkjenne desperasjonen deres må aldri legitimere vold mot uskyldige.

Det som i 12 beksvarte måneder har rammet Gaza og Vestbredden, sprenger grusomhetsskalaen. Bruddene på folkeretten er åpenbare, brutaliteten uten moderne sidestykke.

Å forstå frykten og sinnet i Israel må aldri legitimere krigsforbrytelser. Ignoranse og fravær av verdibasert handlekraft er et sykdomstegn. Vår jobb, som utenforstående, er å kjempe for en humanisme som omfatter alle. Akkurat nå er det palestinere som trenger vår kamp.

Varigheten av lidelsen, antall drepte og skadde, omfang av kulturell destruksjon er så overveldende jævlig at det knapt er til å fatte.Et svart hull i tiden, som suger til seg alt og virvler oss nedover i avgrunnen.

Mange av de som sterkest fordømte Hamas for et år siden har fortsatt ikke har tatt avstand fra drapene, blokaden, ødeleggelsen og torturen begått av israelske soldater.

Noen av dem driver historisk bokholderi , de snakker om balanse i urett. Gjennom teoretisering unnslipper de å ta stilling til råskapen som utspiller seg her og nå.

Andre viser medfølelse med den ene parten, og dehumaniserer den andre. Et navngitt israelsk barn får større verdi enn tallene i den palestinske statistikken.

Denne selektive omsorgen viser hvor dypt anti-muslimske holdninger har bredt seg i vestlige land. Det urokkelige Israel-vennskapet i mange kristne menigheter viser at ekstrem teologi har erstattet nestekjærlighetsbudet.

Realitetsfornektelsen og feigheten i vestlige parlamenter viser at vi mangler ledere som står opp for prinsipper og rettigheter.

Vi faller. Det blir mørkere. Hvor dyp er denne avgrunnen? Medmennesker i Midtøsten lever ut marerittet til de mange i Vesten som sover