Dagbok fra Gazastripen, 4. februar 2026
Denne morgenen, da jeg steg ut av teltet der jeg nå bor i Deir al-Balah, midt på Gazastripen, fanget en scene blikket mitt:
Jeg klarte ikke helt å avgjøre om den gjorde meg sint eller bare bittert underholdt.
På fortauet på motsatt side av gaten sto en liten bod stablet full av sjokoladeplater, godteri og brus.
Lyse farger, blanke innpakninger, altfor mye sukker.
Som om Gaza plutselig hadde forvandlet seg til en godtebutikk, ikke et sted som har overlevd et folkemord.
For kun syv måneder siden var det nesten umulig å se en bit sjokolade her.
Og hvis du fant en, kostet den en vanvittig pris.
Jeg husker tydelig en 45 grams Cadbury-sjokoladeplate, innpakningen støvete og halvsmeltet i julivarmen i 2025, solgt for 13,75 euro (160 norske kroner) i stedet for 0,5 euro (6 kroner).
En boks Pringles kostet 37,5 euro i stedet for 1,9 euro.
Det handlet ikke om luksus.
Det var et symbol på sult, på en beleiring som gjorde sukker til en fjern drøm.
I dag ser scenen annerledes ut på overflaten.
Sjokolade er overalt.
Brus fyller kjøleskapene.
Godteri selges på hvert gatehjørne.
Men det som faktisk betyr noe, mangler: medisiner.
Det føles som om Israel prøver å vise verden et falskt, polert ansikt etter å ha forårsaket en brutal hungersnød som varte i to år med krig.
Hundrevis av unødvendige matvarer har sluppet inn – fulle av sukker og kunstige farger – mens tusenvis av pasienter ikke finner en eneste pille mot smerten sin.
Jeg stanset innom et apotek nær teltet mitt.
På døren hang et stykke papp med trett håndskrift: «Beklager, ingen smertestillende tilgjengelig.»
Inne ristet farmasøyten bare på hodet, fra side til side, mens pasienter la reseptene sine på disken.
Ingen ord, bare stille unnskyldninger.
En diabetiker gikk uten insulin.
En eldre kvinne stakk blodtrykksresepten tilbake i vesken sin.
Et barn gråt – ikke bare fordi det var syk, men fordi moren ikke fant medisin til det.
Som journalister får vi nesten ukentlige oppdateringer fra Helsedepartementet i Gaza. Tallene er harde og tørre, men de er ærligere enn alle disse blanke hyllene.
Ved slutten av januar var lageret tomt for rundt 320 essensielle medisiner.
Nesten 700 medisinske og kirurgiske forbruksvarer hadde også nådd null.
Helsevesenet kollapser ikke bare – det tappes sakte og bevisst.
Én setning blir ved å gi gjenklang i hodet mitt fordi den sier alt:
«I Gaza i dag skapes et falskt bilde av livet: et fungerende marked, blanke hyller, sukker som smelter på tungen, mens en kropp stille bryter sammen på en sykehusseng.»
Dette er ikke en metafor.
Dette er vår daglige virkelighet.
Det som gjør mest vondt, er at denne scenen noen ganger brukes som bevis på at «Gaza er bra nå».
Verden ser sjokolade, men ikke akuttmottak.
Den ser godteri, men ikke kreftpasienter hvis behandlinger har stoppet.
Den ser sukker, men ikke smerten som ikke har smertestillende.
Jeg lukker dagboken min i dag med et spørsmål som aldri forlater meg:
Hva er verdien av sjokolade i en by der du ikke finner en eneste pille?
- Ahmed Alkabariti har skrevet for Ny Tid og internasjonale aviser siden 2009.
