Siden 2018 har flere myter om begrepet "avkolonisering" blitt spredt i Norge. I den nye boken "Avkolonisering" gir forskerne Cecilia G. Salinas og Kristin Gregers Eriksen den første innføringen på norsk. De viser hvordan arven etter europeisk kolonialisme skaper rasistiske strukturer.
Nedenfor følger utdrag fra boken Avkolonisering (Cappelen Damm Akademisk), som ble lansert på Nordic Black Theatre i Oslo 5. november 2026. Utdraget er fra begynnelsen av kapittel 1, "En introduksjon til avkolonisering i norsk og samisk kontekst" (s. 11–18) .
Cecilia G. Salinas er førstekonservator ved Oslo Museum, avd. Interkulturelt Museum (IKM). Hun har en ph.d. i sosialantropologi fra UiO og en grad i visuell kunst fra universitetet i Buenos Aires, Argentina.
Kristin Gregers Eriksen er 1. amanuensis i samfunnsfagdidaktikk ved Univ. i Sørøst-Norge (USN). Hennes forskningstemaer er bl.a. avkolonisering, samisk kultur og historie, samt rasisme og antirasistisk pedagogikk.
Hva er avkolonisering?
Avkolonisering dreier seg om motstand mot og alternativer til kolonialisme. Når vi omtaler kolonialisme i denne boken, mener vi den europeiske kolonialismen fra slutten av 1500-tallet og fremover. Den europeiske kolonialismen skriver seg tilbake til Christopher Columbus’ ankomst på øya Guanahani (dagens Bahamas) 12. oktober 1492 og koloniseringen av områdene vi i dag kjenner som Latin-Amerika. Dette var starten på europeeres erobring av store deler av verden, som karakteriseres som en av de største katastrofene i menneskehetens historie.
Kolonisering med brutal våpenmakt, spredning av sykdommer, plyndring og utnyttelse førte til at svært mange mennesker i urfolksgrupper i Amerika og Australia mistet livet. Anslagsvis 12 millioner mennesker ble hentet fra det afrikanske kontinentet og sendt til tvangsarbeid som slaver på kolonimaktenes plantasjer i Amerika. Monokultur og ensidige sukkerplantasjer førte til uopprettelige skader på økosystem i form av avskoging, jorderosjon og ødeleggelse av flora og fauna i mange deler av verden. Kolonimaktene ranet koloniene for råvarer som en forutsetning for utvikling av industrikapitalisme og forbrukersamfunn i Vesten. Kolonialisme førte til opprettelsen av et urettferdig globalt økonomisk system og arbeidsdelingssystem, som til tross for store geopolitiske endringer fortsatt gjør seg gjeldende. Ikke minst bidro koloniseringsprosessene til psykologisk og kulturell undertrykkelse av mennesker i koloniene. Dette fikk sitt aller tydeligste uttrykk i en rasistisk hierarkisering som fortsatt påvirker menneskers livsvilkår og identiteter.
På mange måter kan vi si at motstanden mot kolonialisme har en like lang historie som kolonialismen selv. Den formelle avkoloniseringen av nasjonalstater og territorier, som hadde sin storhetstid på 1950- og 1960-tallet, kom som et resultat av omfattende sosial og politisk organisering og mobilisering i antikolonialismens navn. I 1960 fastslo FN at tidligere kolonier skulle frigjøres, og at nye ikke skulle opprettes. Det var knyttet store håp og forventninger, ikke minst blant landenes egne innbyggere, til statene som oppstod som et resultat av avkoloniseringen. Langt fra alle fikk sine forventninger innfridd. I mange av de tidligere koloniene oppstod det vold mellom politiske motstandere, diktaturer av ulik art og humanitære katastrofer. De koloniale maktstrukturene levde mange steder videre gjennom lokale makthavere og tok nye former gjennom opprettelsen av nasjonalstater og grenser som ofte ikke avspeilet lokale tradisjoner for samfunnsorganisering og maktbalanse.
I et avkoloniseringsperspektiv forstås ikke opprettelse av nasjonalstater som et brudd med, men heller en videreføring og konsolidering av koloniale strukturer. Den moderne nasjonalstaten er en historisk konstruksjon som vokste fram i samspill med koloniale og imperialistiske maktforhold fra slutten av 1700-tallet. Kolonialisme er heller ikke i denne smalere forstand et avsluttet kapittel. I nordisk sammenheng kan vi for eksempel peke på Danmarks fortsatte innflytelse på Kalaallit Nunaat/Grønland, eller grønn kolonialisme i Sápmi – et fenomen vi kan gjenkjenne i andre deler av verden, slik som Nord- og Latin-Amerika. Den kanskje mest omtalte og brutale formen for kolonialisme i vår tid utspiller seg i skrivende stund med vestlig og europeisk støtte i de okkuperte palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza.
I denne boken har vi et langt bredere perspektiv på avkolonisering enn det som knyttes til formell avkolonisering av nasjonalstater og territorier. Vi er opptatt av hvordan den historiske kolonialismen fortsatt har innvirkning på hvordan vi lever og tenker i dag. Det er dette som beskrives med begrepet kolonialitet. Kolonialitet gir innganger til å analysere hvordan kolonialismen fortsatt preger oss. Hvordan påvirker kolonialt tankegods hva som står i lærebøkene på skolen og ved universitetene? Hvem får definere hvordan og hva vi forsker på? Hvordan er måter vi som samfunn forholder oss til økosystemene vi er del av på, påvirket av kolonialismens historie? Hvordan kommer rasistiske forestillinger til uttrykk gjennom diskrimineringsmekanismer i dag? Hvorfor klarer vi ikke å bryte med de urettferdige og skjeve globale mønstrene for arbeidsdeling og økonomisk fordeling? Dette er eksempler på spørsmål vi kommer inn på når vi utforsker avkolonisering i denne boken. Avkolonisering kan dermed ikke begrenses til spørsmål om formell frigjøring av nasjonalstater, men må ses som en langvarig, kompleks og omfattende prosess som innebærer politisk, økonomisk, kulturell, språklig og psykologisk avhending av kolonial makt og kunnskap.
Kolonialisme, kolonialitet og avkolonisering – hvordan angår det Norge og Sápmi?
Avkolonisering beskriver prosesser og fenomener på globalt nivå. Samtidig må avkolonisering alltid forstås i og gjennom sine lokale uttrykk og dynamikker. Vi kan derfor si at avkolonisering dreier seg om å forstå strukturer og prosesser med global relevans, med utgangspunkt i konkrete historiske og geopolitiske kontekster og undertrykkelseserfaringer.
En gjennomgang av historieforskningen i Norden viser at det er en tilbakeholdenhet med å bruke begrepet kolonialisme om hjemlige forhold – særlig i norsk kontekst. Det har blitt hevdet at avkolonisering ikke angår Norge i særlig grad, fordi vi ikke har vært en kolonimakt på samme måte som for eksempel Storbritannia eller Frankrike. Flere har pekt på det som kalles nordisk eksepsjonalisme: en idé om at de nordiske landene har vært og er mer demokratiske, humanitære og «uskyldige» enn andre europeiske stater, også i møte med kolonialisme og rasisme.
Et viktig element i denne selvforståelsen er motstanden mot å beskrive de nordiske statenes politikk i Sápmi som kolonialisme, eller å fremstille den som en «mildere» variant enn andre former for kolonial undertrykking. Et relatert element er den langvarige berøringsangsten mot å anerkjenne rasisme i det norske samfunnet i nyere tid. Når vi snakker om kolonialisme og rasisme i Norge, har det ofte vært i form av noe «de andre» driver med.
Historisk sett finnes det tydelige forbindelser mellom Norge og europeisk kolonialisme. Under kolonitiden deltok nordmenn som sjøfolk, soldater, handelsmenn, misjonærer og administratorer i koloniale økonomier og systemer. Danmark-Norge hadde kolonier i Karibia, Afrika og India. Selv om Norge var formelt underlagt Danmark, var mange nordmenn aktive i dette koloniale prosjektet. Det finnes også spor etter hvordan handel og økonomisk gevinst fra kolonitiden har bidratt til å forme makt og rikdom i Norge. Norske forskere var involvert i det som på slutten av 1800-tallet ble omtalt som «vitenskapelig rasisme». Eventyrere og misjonærer fra Norge bidro til overgrep mot lokalbefolkninger gjennom for eksempel tyveri av gjenstander og levninger, og feilaktige og stereotypiske representasjoner av befolkningen utenfor Europa.
Når det gjelder Sápmi, er spørsmålet om kolonialisme både viktig og komplekst. Det hersker uenighet om, og hvordan, begrepet kan brukes som beskrivelse av den historiske og samtidige relasjonen mellom Norge og Sápmi. Som Mikkel Berg-Nordlie beskriver i En kort introduksjon til samenes historie (2024): I noen områder kan statens overtakelse av samiske landområder forstås som en form for klassisk kolonisering, der en fremmed makt tar kontroll over territorium og ressurser. I andre områder har prosessene vært mer gradvise og knyttet til økt statlig tilstedeværelse, regulering og styring. Likevel var kolonisering et begrep som også norske myndigheter selv brukte fra 1800-tallet. Motstand mot kolonial undertrykking har vært en sentral del av samisk politisk organisering, både tidlig på 1900-tallet og i forbindelse med den internasjonale urfolksbevegelsen fra 1960-tallet og fremover. I denne boken er vi opptatt av å utforske begrepet som betegnelse på historiske hendelser og prosesser, og som et analytisk rammeverk for å forstå sosiale strukturer og prosesser. Her finnes det noe mindre forskning på forhold i Sápmi enn i andre urfolkskontekster, men feltet er i vekst.
Noen forskere tar i bruk begrepet bosetterkolonialisme for å forstå kolonialisme i Sápmi. Disse forskerne påpeker hvordan bosetterkoloniale prosesser er betegnende for hvordan de nordiske landene, herunder den norske staten, tok over landområder i Sápmi, og for den målrettede fornorskingspolitikken. Bosetterkolonialisme handler om at de koloniserte og deres samfunn mer eller mindre erstattes av kolonisatorene og deres samfunnsprinsipper. Dette skjer med ulike midler i ulike kontekster, fra direkte folkemord via utvisning fra landområder, eller mer og mindre eksplisitte assimileringsprosesser. Selv om prosessene er ulike, er målet og resultatet alltid at de koloniserte blir fratatt råderett over landområder, med katastrofale følger for urfolks og andre koloniserte gruppers kulturelle (og i noen tilfeller også rent fysiske) overlevelse.
Den norske statens politikk overfor de nasjonale minoritetene jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, romer og romanifolket/taterne kan også forstås i en kolonial ramme. Også denne politikken dreide seg i stor grad om å «bli dem kvitt». Jøder og romer ble tidvis regelrett erklært uønsket i Norge, og romanifolket/taterne ble i første halvdel av 1900-tallet utsatt for særlig grov behandling, med tvangssterilisering og bortadoptering av barn. Både samer og nasjonale minoriteter møtes med kunnskapsmangel og fordommer i dagens samfunn. En større undersøkelse fra 2022 viste at mange oppgir å ha lært lite eller ingenting om minoritetsgruppene i egen skolegang, og at mange er tilbøyelige til å akseptere fordommer og hatprat rettet mot gruppene. Antisiganisme, altså rasisme mot romer og romanifolket/taterne, omtales som så utbredt og akseptert at de fleste av oss ikke legger merke til den.
Hvorfor en introduksjonsbok om avkolonisering på norsk?
Det har aldri vært utgitt en bok om avkolonisering på norsk. Mangelen på litteratur og senere tids debatter tyder på at det finnes et behov for en slik bok, rettet mot studenter og akademikere innen ulike fag så vel som den interesserte befolkningen ellers. Boken er ment som en invitasjon til nysgjerrighet og samtale omkring hva avkolonisering kan dreie seg om i norsk og samisk sammenheng. Utgangspunktet er at avkolonisering har en viktig, men ofte underkommunisert plass i norsk og samisk historie, samfunnsutvikling, forskning og utdanning.
En rekke hendelser de senere årene aktualiserer relevansen av avkolonisering i Norge og Sápmi. Da FNs hovedforsamling i mars 2026 vedtok en historisk resolusjon som slo fast at den transatlantiske slavehandelen og rasistisk slaveri er den groveste forbrytelsen mot menneskeheten i verdenshistorien, var Norge ett av 52 land som avstod fra å stemme. USA, Israel og Argentina stemte mot. De 123 landene som sikret flertall, var i all hovedsak fra det globale sør. Black Lives Matter-bevegelsens oppblomstring etter drapet på George Floyd i 2020, sammen med modige enkeltpersoners beretninger om erfaringer med rasisme i det norske samfunnet, ga ny grobunn for samtaler om rasisme og antirasisme. I skrivende stund er det kort tid siden det rasistisk motiverte drapet på den norsk-etiopiske barnevernsarbeideren Tamima Nibras Juhar (34). Drapet er bare ett av en rekke rasistisk motiverte drap i Norge. Samtidig synliggjorde reaksjonene på drapet også den omfattende oppslutningen om antirasisme i Norge. Minnemarkeringer for Tamima mobiliserte stort over hele landet, slik de også gjorde etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (nedenfor også kalt SFK) om fornorsking og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner dokumenterer at assimilerende samfunnsstrukturer fortsatt er virksomme. Fornorskingspolitikken stoppet ikke med den formelle avviklingen. En studie av unge samers erfaringer viste at sju av ti har opplevd diskriminering, i stor grad knyttet til egen etniske bakgrunn. Ifølge Statistisk sentralbyrå har halvparten av norskfødte med innvandrerforeldre og 40 prosent av innvandrere opplevd diskriminering og rasisme. Med andre ord er rasisme en del av dagens norske samfunn.
Kunnskap om kolonialisme og kolonialitet er avgjørende for å forstå årsaksmekanismene bak dagens bærekraftutfordringer. FNs klimapanel (IPCC) anerkjente i 2022 kolonialisme som en betydelig årsak til klimaendringer. Naturmangfoldsavtalen Kunming-Montreal fra samme år vektlegger urfolks rettigheter til territorier som avgjørende for vern og videreføring av økosystemer. Områder forvaltet av urfolk er ofte preget av stort biologisk mangfold, og viser at det er både rettferdig og økologisk nødvendig å anerkjenne alternative kunnskapssystemer og levemåter enn den vestlig-moderne. For å håndtere de økologiske krisene vi står overfor, må vi også utfordre ideen om at naturen kan reduseres til isolerte «ressurser» eller komponenter, det vil si råvarer, biomasse, arter eller karbonlagre som kan byttes i det globale markedet – med andre ord grunnlaget for den kapitalistiske samfunnsmodellen. Avkolonisering innebærer derfor også sivilisasjons- og kapitalismekritikk.
Universiteter og høgskoler – akademia – spiller en vesentlig rolle i hvordan vi forstår verden. Det er i utdanning og forskning at kunnskap blir utviklet, formidlet og gjort til etablerte «sannheter» om historie, samfunn og kultur. Det har stor betydning hvilke perspektiver som dominerer i lærebøkene, hvilke spørsmål forskningen stiller, og hvem sine erfaringer som regnes som viktige. Avkolonisering handler i denne sammenhengen om å undersøke hvordan kolonialisme og globale maktforhold har påvirket hva som blir ansett som gyldig kunnskap, og om å åpne rom for flere stemmer og forståelsesmåter. Vi tar i denne boken utgangspunkt i perspektiver på avkolonisering som springer ut fra eller tangerer sentrale strømninger i akademia, nasjonalt og internasjonalt.
NB! Fotnoter og faktaramme er utelatt i dette utdraget. Begreper i fet kursiv forklares i en liste med begrepsforklaringer bak i boken.
Et abonnement på Idealtid gir eksklusivt innhold, invitasjon til arrangement og mulighet for å bidra i den redaksjonelle prosessen. Det er også en investering i mer mediekritikk, større spørsmål, modigere stemmer og sterkere fellesskap.
Kjøp gavekort til en Idealist