Trump og republikanerne gikk på et sviende nederlag. Sosial rettferdighet, motstand mot Iran-krigen og palestinsk støtte ble vinnersaker for demokratene. Hva nå, Europa og Norge, spør statsviter og skribent Shoaib Sultan.
KOMMENTAR: For en valgnatt og uke vi har vært vitne til. Demokratene har hatt en lei tendens til å levere resultater som ligger godt under målingene før valgdagen. Derfor var det mange i det demokratiske partiet som ikke torde å håpe på noe før mellomvalget 3. november.
Men denne gangen holdt det ikke bare så vidt. Resultatet ble en blå bølge som slo inn over USA. En politisk tsunami som kan gi etterdønninger også i Europa og Norge.
For Demokratene tar nå kontroll over både Representantenes hus og Senatet, noe som i samme mellomvalg bare har skjedd tre ganger siden andre verdenskrig. I Representantenes hus ble flertallet overveldende: Alle stemmer er ennå ikke talt opp, men i skrivende stund har demokratene allerede sikret en fremgang på over 41 seter, noe som gir minst 250 plasser (435 seter totalt, 218 for flertall).
Størst spenning var likevel knyttet til det andre kammeret i Kongressen, nemlig Senatet. Der måtte demokratene beholde de setene de hadde, samt vinne minst fire republikanske seter for å få flertall med 51 seter. De vant minst syv: Iowa, Kansas, Ohio, Maine, Nord-Carolina, Sør-Carolina og Texas.
I dag, 6. november, ligger demokratene også an til å vinne senatsvalgene i Alaska og i selveste Mississippi, den republikanerne har vunnet alle sentatsvalg siden 1982. Dersom Scott Colom, som nå leder opptellingen knapt, vinner - blir han den første afrikansk-amerikanske senatoren fra denne delstaten siden 1875, under den såkalte "Reconstruction"-tiden etter borgerkrigen. Hvis Alaska og Mississippi går veien, kan demokratene kan slik sikre seg hele 56 av 100 seter i Senatet.
Nesten en tredjedel av de republikanske setene sto på valg, nesten alle i delstater Donald J. Trump vant komfortabelt under presidentvalget i 2024. Ironisk nok bli Trump nå den største "lame duck"-presidenten i moderne tid, noe som i utgangspunktet skal begrense hans mulighet til å begynne nye kriger, kupp eller tollkriger.
I Texas vant delstatspolitikeren James Talarico, med et kristent nestekjærlighetsbudskap, mot delstatens justisminister, den skandalebefengte Ken Paxton. Seiersmarginen ble på over 12 prosentpoeng. Dette til tross for at verdens rikeste mann, Elon Musk, brukte utrolige 2,1 millarder kroner, og dusinvis av meldinger på X (tdl. Twitter), for å forhindre en Talarico-seier i Texas - der Musks selskaper SpaceX og Tesla er lokalisert. Demokratene vant slik et senatssete i denne folkerike staten for første gang siden 1988.
I Kansas vant en demokrat et senatsvalg for første gang på 94 år. I Sør-Carolina tapte Trump-støttede Darline Graham, den yngre søsteren til den avdøde senatoren Lindsey Graham, ganske overraskende mot demokratenes Annie Andrews. Mens demokratenes kandidat Sherrod Brown vant i Ohio. Symbolsk nok overtar han slik de to gjenværende årene av visepresident JD Vances periode. Roy Cooper vant Nord-Carolina og avsluttet demokratenes tapsrekke siden 2008.
Mindre overraskende var det at Jon Ossoff vant senatssetet i Georgia. Men seiersmarginen på hele 17 prosent, og hans oratoriske talegaver, gjorde at han 4. november brått klatret til topps som den klart største favoritten til å bli demokratenes presidentkandidat i 2028 - et stykke foran New Yorks Alexandria Octavio-Cortez (AOC). Ikke så ulikt AOC og de andre demokratiske valgvinnerne har Ossoff gått til angrep på korrupsjonen i Trump-administrasjonene og de økonomiske utfordringene til amerikanske velgere flest.
I Illinois vant juristen og advokaten Juliana R. Strutton i Illinois, slik at begge de to senatssetene fra denne delstaten nå holdes av to afrikansk-amerikanske kvinner.
I tillegg ligger demokratene an til å vinne et flertall av guvernørene for første gang siden 2006, med seire i blant annet Texas, Georgia, Ohio og Iowa.
Det er ett løp jeg har fulgt tettere enn alle de andre, og det er Michigan. Ikke bare fordi den karismatiske og klartalte medisineren Abdul El-Sayed stilte, og vant, men fordi han vant mot noe.
Israel-støttende American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) brukte over 30 millioner dollar, altså over 315 millioner kroner, for å stoppe El-Sayed i det demokratiske nominasjonsvalget i august. Dette er det største beløpet denne sionistiske lobbyorganisasjonen noen gang har brukt ved ett enkelt senatsvalg. El-Sayed vant likevel, med hele syv prosents margin (52,5 mot 45,5 prosent).
Michigan-fødte El-Sayed, med doktorgrad i folkehelse fra Oxford University, var tydelig på at han vil få slutt på at milliarder av skattebetalernes kroner går til å støtte Israels kriger i Midtøsten. Han var også tydelig på at Benjamin Netanyahus regjering har begått folkemord på Gazastripen de siste tre årene, i samsvar med konklusjonene til en lang rekke uavhengige organisasjoner. Han ble "forrådt" av sine egne, hans demokratiske motkandidat Haley Stevens valgte rett før valgdagen å skifte side og støtte republikaneren Mike Rogers.
Men likevel seiret El-Syed, klart. Valgdagsmålingen viser da også at muslimske El-Sayed vant 57 prosent av de jødiske velgernes stemme. Interessant nok viser en ny måling av jødiske velgere i USA at halvparten har et positivt inntrykk av New Yorks guvernør Zohran Mamdani (+6), mens Netanyahu (-52) vurderes negativt av hele 72 prosent av USAs jødiske velgere.
Den skandinavisk-inspirerte Bernie Sanders oppsummerte det slik denne uken: Mens over 39 millioner USD totalt ble brukt mot El-Sayed i valgkampen, samlet El-Sayed inn 12 millioner fra vanlige amerikanere. En super-PAC som skal ha begynt å motta AIPAC-penger etter fristen for å offentliggjøre givere, brukte 12,7 millioner på politiske angrep mot El-Sayed i innspurten, inkludert en fem millioners annonsekampanje helt til slutt. Totalt var dette det dyreste valget i Michigans historie, med over 243 millioner dollar.
Dette var den mest omfattende enkeltsatsingen AIPAC noensinne har gjort ved et amerikansk valg, og dermed den første prøven på om pengene fortsatt er det viktigste ved det amerikanske valget. Den prøven tapte de, og det er et åpent spørsmål om de vil fortsette å støtte kandidater slik fremover.
Alt gikk dog ikke bra for demokratene, og det skyldes nok partiet selv sentralt. I Florida vant den demokratiske sosialisten Angie Nixon nominasjonen i august mot Alex Vindman, som var regnet som favoritt og var støttet av partiapparatet.
Verken Senate Majority PAC eller demokratenes senatskomité DSCC brukte én dollar på henne frem til valgdagen. Nixon mente ledelsen var skeptisk til å satse på svarte kvinner som kandidater, en vurdering DSCC bestred. Da hun omtalte dette i oktober, sa hun at de hadde fått til mye med ingenting.
Sett opp mot de titalls millionene som gikk inn i Texas fra demokratene sentralt for å få Talarico valgt, er kontrasten vanskelig å bortforklare. Nixon fikk likevel 48 prosent av stemmene. Og hun samlet inn over 110 milloner kroner på egen hånd, fra vanlige givere. Verdt å også ha med seg at demokratene har ikke vunnet et senatsvalg i Florida på mange år.
En tidligere fylkesleder for partiet i Miami uttalte valgnatten at tapet i sin helhet skyldes det nasjonale og delstatlige partiapparatet, og at Nixon kunne ha vunnet med selv et minimum av støtte. Mange på grasrota synes å dele den beslutningen, og Nixon gjør seg klar til neste valg om to år.
Jeg tror at denne valgnatten er mer enn en partipolitisk korreksjon. I femten år har kritikken mot "Citizens United"-dommen vært at dagens system i USA gjør at man kjøpe seg politisk innflytelse. Både Texas- og Michigan-valget viser at noen ganger hjelper selv ikke enorme pengesummer. Dette betyr ikke at kritikken mot finansieringen er feil, men den konvensjonelle visdommen om at penger er det viktigste i amerikanske valg, har fått seg et skudd for baugen. Kampanjen med vanlige givere og innsamlede 12 millioner vant mot megakampansjen med 39 millionene fra lobbyistene.
Her er den mest avslørende detaljen: Folk i Mike Rogers’ Michigan-kampanje ba AIPAC om å la være å annonsere åpent for ham, fordi de fryktet at organisasjonens omdømme kunne skade kampanjen. Tenk på dét: En republikansk senatskandidat i en vippestat regnet åpenhet om støtte fra den pro-Israel-lobbyens som en belastning. Pengene ville han gjerne ha, men ikke assosiasjonen. Noe har skjedd.
El-Sayed blir den første muslimen som er valgt inn i det amerikanske senatet. Dette skjer etter en lang kampanje, også internt i det demokratiske partiet, der både hans medisinske kvalifikasjoner og hans muslimske tro ble brukt mot ham.
Spørsmålet er ikke om El-Sayed er et unntak, men om denne typen pengebruk fortsatt gir politisk makt. Det vi har observert nå, kan være et historisk vendepunkt. Det kan også hende jeg leser for mye inn i én delstat. Vi må se an neste syklus før vi kan konkludere.
Trump ringte inn til Fox News mens resultatene rullet inn, og sa at han nektet å se på demokratenes seire som et slag mot ham selv. Han la skylden for tapet på bensinprisene og de republikanske kandidatene. Trump sa at velgerne ikke likte kandidatene, men nevnte ikke at han selv hadde plukket ut de fleste av dem.
I et intervju hos Wall Street Journal sier Trump at han ikke angrer på krigen han og Israel startet mot Iran i februar. Og at han heller ikke tenker på den, samt at krigen var det rette å gjøre. Han sier på typisk Trump-vis at valgnederlagene ikke er en dom over ham.
Men la oss se over hva han benekter her. Etter åtte måneder med Iran-krig, Hormuzstredet har vært stengt, oljepriser er helt ute av kontroll - og forklaringen hans er at kandidatene var for dårlige og bensinen ble for dyr. Det er ingen tegn til selvransakelse. En mann som aldri har tapt noe, i egne øyne, mangler en mekanisme for å lære av det.
Utenforstående bør imidlertid moderere sin optimisme på ett bestemt punkt. Velgerne i USA gav en veldig tydelig beskjed, men mottakeren synes nekte å innse at den var adressert til ham. Da endrer ikke politikken seg heller. Det som eventuelt kan endre politikken, er et kongressflertall som bruker bevilgningsmakten og granskningsmakten sin, men det flertallet tiltrer ikke før i januar.
Men hva betyr valget for verden, Europa og Norge?
Når det gjelder norsk debatt, kan vi se på Frp, som vel ligger tettest på Trumps parti, og som det siste tiåret har importert deler av retorikken derifra.
Mens amerikanerne gikk til valg denne uken, målte InFact Frp til hele 34,2 prosent i Nettavisen, et resultat over ti prosentpoeng over valgresultatet i fjor. Blant menn mellom 18 og 29 år sier nesten seks av ti at de vil stemme Frp. Partiet satte også ny rekord hos Verian for TV 2. Det er heller ikke bare enkeltmålinger, men snittet av målingene gjennom høsten som forteller den samme historien.
Frp er ikke et parti som synker med Trump. Det går for egen maskin.
Men en maskin trenger drivstoff, og drivstoffet har vært importert i et tiår. Jeg har holdt på med dette feltet lenge, og har observert hvor fort det endrer seg. I januar 2018 kalte Trump en rekke land for "shithole countries". Det tok dager og uker, ikke år, før uttrykket sirkulerte i norske kommentarfelt, som en helt alminnelig måte å beskrive mennesker på.
"Fake news" gikk fra å være en merkelapp Trump brukte mot journalister han ikke likte, til å bli standardinnvendingen mot norske redaksjoner hos enkelte medlemmer av Norsk Redaktørforening. Et høyreradikalt begrep som "befolkningsutskiftning" kan nå sies i en debattsending på NRK uten at programlederen stopper opp. Man diskuterer i Norge nå "remigrasjon" som et politisk forslag, ikke som et varselsignal.
Dette er jo ikke ord som har vært en del av norsk debatt. De var heller ikke naturlig del av amerikansk debatt. De ble produsert, testet og spredt i en amerikansk offentlighet, som av ideologen Steve Bannon, for så å bli plukket opp av folk her hjemme for å beskrive norske forhold. Det er denne støtten jeg snakker om, ikke penger og ikke organisasjonsbygging, men noe mye mer verdifullt: En løpende leveranse av bevis på at MAGA-lignende retorikk er fremtiden, en ferdiglaget ideologi, og en følelse av at motstand mot dette er nostalgi, at historien går en annen vei.
Denne ideologiske leveransen kjørte rett inn i en mur denne uken.
For det som forsvant denne valgnatten, var ikke et politisk program. Det var følelsen av uunngåelighet. Velgere i Kansas, Texas og Sør-Carolina gjorde noe ingen hadde regnet med at de ville gjøre. Og de gjorde det ettertrykkelig. Det er fortsatt mulig å tape. Det er fortsatt mulig å bli kastet. Det argumentet, den virkeligheten, har vi nå, og den opplevelsen har mange ikke hatt på lenge.
Jeg har en mistanke om at Frp fremover kanskje vil oppdage at de også har mest å tjene på noe annet enn mistenkeliggjøring av "de andre", nemlig bompenger og strømpriser. Heller enn at de fortsetter å hente vokabularet sitt fra en mann som nettopp mistet begge kamrene i Kongressen. Det er greit, sånn fungerer politikken. Men la oss ikke glemme hvor ordene kom fra, og hvem som bar dem inn.
Men valgkampen foran kommunevalget i 2027 får vise hvilken vei det går.
Den nye kongressen settes ikke før januar neste år. Det betyr at vi har to måneder igjen hvor de gamle maktforholdene gjelder, og der en president som nettopp har tapt stort har interesse av å flytte oppmerksomheten. Netanyahu presser på for at Trump skal angripe Iran umiddelbart etter mellomvalget. Militæret har etter sigende lagt frem flere angrepsalternativer, som kan iverksettes hvis Det hvite hus gir klarsignal.
Iran-krigen har nå pågått i over åtte måneder, og natten før valgdagen var det nye amerikanske angrep mot iranske mål i Hormuzstredet. Til Financial Times sa Trump at det ikke foreligger umiddelbare planer om å angripe, og at han opplever at han får det han vil ha. Et valgresultat som går en annen vei, endrer jo ikke dette. Kongressen kan ikke beslutte å bombe eller ikke, men de kontrollerer bevilgninger og kan gjennomføre granskninger. Det skremmende er at Trump kan tenke at et splittet politisk landskap kan forenes med en ny krig, i hvert fall de første ukene.
Så usikkerheten er ikke borte, men det er forskjell på usikkerhet og motløshet.
Denne uken viste amerikanske velgere at de kan straffe en president hardt, at de kan gjøre det i Texas, Kansas og Sør-Carolina. Og at hundrevis av millioner lobbykroner ikke er nok til å bestemme hvem som representerer Michigan i Senatet.
Slikt er grunn nok til å holde på optimismen. I hvert fall til januar.