Folkemordsfornektelse i vår tid

I mai markeres nakba-dagen, til minne om da 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem i 1948. Nakba betyr katastrofe, og er en påminnelse om at dagens nakba er del av en lengre historie med kolonisering og undertrykkelse. I 2011 vedtok Israel en lov som forbyr markeringer av nakba. Forbudet føyer seg inn i en autoritær innsats for å fordreie historien til fordel for sionistiske narrativ.    

De mange som innbiller seg at historien startet 7.oktober, bør bite seg merke i at Netanyahu allerede i 1989 uttalte at Israel burde massefordrive palestinerne. Finansminister Smotrich tilkjennegav en tydelig folkemorderisk ideologi i 2017, da han formulerte en plan om å annektere Palestina og fordrive eller drepe alle palestinere som motsatte seg dette.  Israelsk aggresjon opp gjennom har ikke vært et svar på manglende palestinsk fredsvilje: Ben-Gurion ytret i 1947 at sionistene må utvise araberne og ta deres plass. Interessant nok innrømmet han senere at de hadde stjålet palestinsk land, og at om han selv hadde vært arabisk statsleder ville han derfor aldri signert en fredsavtale med Israel.  

Etter samme logikk som nakba-fornektelsen, driver Israel nå med folkemordsfornektelse.  Selv om folkemordsretorikken er utilslørt, vil overgripere alltid bedyre sin uskyld når de anklages for forbrytelsen. Det som er mer oppsiktsvekkende er at vestlige stater og medier bestrider folkemordsbetegnelsen, tross grundig bevisføring fra Sør-Afrika i ICJ, Forensic Architecture, FN og Amnesty. 18 måneder inn i et direktestrømmet industrielt massedrap, velger mange vestlige aktører fortsatt å bruke okkupasjonsmaktens foretrukne måte å benevne ødeleggelsen av palestinsk liv på: Som en krig mellom Israel og Hamas. Samtidig omtaler de – igjen i tråd med okkupantens språk og narrativ - Israels handlinger som en reaksjon på palestinsk terror.  Slik legges det diskursive grunnlaget for å tilnærme seg situasjonen som en slags kontraterrorkrig, hvor drap på sivile er utilsiktede følgeskader snarere enn forsettelige massakrer. Et illustrerende eksempel er da Norges forsvarssjef forfektet at israelske bombeangrep på sivile var uhell, og at “fotsoldatene gjør nok det de skal for å holde seg innenfor krigens folkerett”.   

Hva kan forklare denne fornektelsen av folkemord og folkerettsbrudd?
En del av forklaringen ligger i at lyden av smertefulle skrik under sammenrast betong og bildene av istykkerrevne barnekropper ikke når frem til den gjengse vestlige mediekonsuments daglige nyhetsstrøm. Det er psykologisk lettere å skyve bort ubehag en selv ikke har bevitnet. Folkemordsbetegnelsen er også vanskelig fordi en aksept for at det er akkurat dette som pågår, tvinger oss til å ta et oppgjør med vår medvirkning til noe som er ubestridelig ondt. I kontrast kan en ved hjelp av krig- og konfliktmerkelappen bortforklare hvem som er offer og overgriper, og slik unngå å handle til støtte for offeret. En kan i stedet med relativt god samvittighet fortsette å kjøpe okkupasjonsvarer og støtte politiske partier som gir Israel straffefrihet.   

Det er særlig alvorlig når folkemordsfornektelsen skjer blant holocaust-forskere og andre kunnskapsformidlere, noe holocaust-forsker Raz Segal har påpekt dessverre er tilfelle. William Schabas er forfatter av boken Genocide in International Law: The Crime of all crimes, og mener Vesten kun vil akseptere folkemordsbetegnelsen når det er politisk opportunt. I følge Schabas kan motviljen mot folkemordsbetegnelsen i holocaust-studiemiljøene skyldes at deres fokus på jøders lidelse gjør dem mindre kritiske til Israel enn de burde være.

I Norge fungerer HL-senteret som et forsknings- og formidlingssenter med søkelys på holocaust mot jødene og andre folkemord. Om holocaustfornektelse skriver senteret at det å benekte omfanget av, systematikken i og Hitlers intensjon om folkemord mot jødene er antisemittisk.   

Dessverre gjenkjenner ikke HL-senteret den systematiske utbombingen og utsultingen av innesperrede palestinere som folkemord. Vignetten “Ressurser knyttet til krigen mellom Israel og Hamas” viser til en enslig kronikk om folkemordsspørsmålet, skrevet av Ellen Emile Stensrud. I denne nedfelles det at Hamas den 7.oktober 2003 begikk massedrap på sivile og seksuell vold med en antisemittisk og folkemorderisk beveggrunn. Her legges okkupasjonsmaktens propaganda til grunn som fakta, og det blokkeres for tilgang til palestinernes virkelighetsbilde; nemlig at 7.oktober var motivert av motstand mot en stadig mer voldelig og kvelende okkupasjon, at Israel selv drepte mange av sine egne sivile ved å iverksette Hannibal-direktivet og at det ikke finnes bevis for påstanden om seksuell vold.  Mens det slås fast at “omfang og brutalitet” gjør det palestinske angrepet til en «forbrytelse mot menneskeheten», sies det om Israels atferd at den er en del av “en radikalisert sikkerhetspolitikk” som verken springer ut av ondskap, ideologi eller rasisme. Israels krigføring rettferdiggjøres som en selvsagt rett til selvforsvar mot Hamas, selv om folkeretten ikke gir en okkupasjonsmakt rett til militære angrep mot dem de okkuperer og folkemordsutøvere er kjent for å tilsløre sine handlinger som selvforsvar. Det vedkjennes riktignok at utsulting av sivile kan være en forbrytelse, men det er en formulering som underkjenner at det utvetydig er det.  

Det trengs ikke en domfellelse for å fastslå at palestinerne er utsatt for folkemord. For det første vil ikke en dom i ICJ foreligge før 2026.  For det andre er det et historieløst krav: Det foreligger ikke noen dom som vedtar at urbefolkning i Amerika eller romfolk og jøder i Europa ble utsatt for folkemord. Likevel aksepterer vi dette som historiske realiteter og vi sier “aldri mer” - et “aldri mer” som også bør gjelde folkemord i vår egen samtid.