Inn i den store virkeligheten
Min far gjorde mye da han levde, men det var i poesien han best fikk beskrevet hvem han var og hva han brydde seg om. Hva ville han skrevet i dag?
Min far gjorde mye da han levde, men det var i poesien han best fikk beskrevet hvem han var og hva han brydde seg om. Hva ville han skrevet i dag?
Min fars poetiske univers handlet om det han selv refererte til som ”den store virkeligheten” og ”den lille virkeligheten”. Den store var hele den globale politiske dagsordenen. Hele verden, planeten, menneskenes hjem. Det var alt han så og klarte å se spille seg ut i hans samtid. Han skrev om varme og om kalde kriger, om fremvekst av kapitalisme og nyliberalisme, om nye handelsavtaler og om økt ulikhet, og han skrev om imperialisme og grådighet.
Den lille virkeligheten handlet om det som var nærmere, geografisk og kanskje også følelsesmessig. I disse diktene brukte han sin erfaring som rådgiver i PP-tjenesten, sin erfaring som lokalpolitiker i nesten 40 år og som menneske, med sprekker nok til å slippe lyset inn. Og ut.
Jeg antar at hans behov for å skrive om begge disse virkelighetene handlet om å finne en slags indre balanse. For det er dypt smertefullt og krevende å være påkoblet den store virkeligheten konstant. Det gjør noe med oss. Jeg tror mange av oss kjenner det veldig godt akkurat nå. For alt vi til enhver tid vet og blir eksponert for, har lite til felles med det faktiske handlingsrommet vi har som mennesker.
Jeg antar, for jeg vet ikke og det er for sent å spørre, at han kjente på og bar på denne smerten. Derfor, tror jeg, trengte han sitt lokale engasjement, følelsesrom og handlingsrom. Det handlet om balanse og om mental helse, selv om han tilhørte en generasjon som snakket lavt om det.
Så hendte det at det ikke gikk. Som det gjør med oss alle. Det blir for mye å bære på, alt vi vet om lidelse og urettferdighet. Virkelighetene ble sauset sammen og livet ble vanskelig. Det skjedde oftest på dager vi skulle ha det bra. Julaften var en slik dag. Jeg husker det som et slags alvor som falt over han, gradvis, presang for presang, ribbebit for ribbebit. Kunne vi bare sitte slik og ha det bra, mens barn ble brukt som levende skjold i kriger de ikke visste hva handlet om?
Den store virkeligheten i all sin kraft seig inn i stuen og rammet oss alle inn i skam og smerte. Tenk på de palestinske barna, tenk på den imperialistiske krigføringen til The United Bluff of America, tenk på Gro, jeg mener Gru, Harlem Brundtland sin flørt med kapitalkreftene og snikinnføring av nyliberalistiske prinsipper. Sa han. Og vi tenkte. Vi tenkte til vi fikk vondt i både magen og i hjertet. Julekakene smakte surt og presangene mistet sin glans. Men hva skulle vi kjempe med, hva var våre våpen, som det nesten heter i diktet «Til ungdommen» av Nordahl Grieg, som for øvrig selvsagt også var en del av barndommens spilleliste.
Hva han ville skrevet om i dag? Jeg har en viss fornemmelse, selvsagt. Den skjøre balansen han stort sett klarte å opprettholde, speilet en annen tid. Han tilhørte en generasjon som hadde opplevd krig, både varm og kald. Slik er det forståelig at han, bedre enn oss, forsto og tok innover seg tendensene som også i hans samtid ble tydeligere og tydeligere. Vi andre kunne tillate oss å se bort.
For la oss bare innrømme det med sørlandsk underdrivelse, det har vært noen greie tiår i våre vestlige og selvtilfredse demokratier. Det har vært ganske forutsigbart for mange av oss. Det har gått oppover og fremover, med lite motstand og få spørsmål stilt.
Og som et slags kollektivt selvbedrag, har vi overbevist oss selv og hverandre om at det vi har fått kan vi få mer av. Mye mer. Ting, frihet, rettigheter, fred og demokrati. Vi har trodd vi, eller noen, har vunnet de kampene vi trengte å vinne. Og ikke bare det, vi har fortalt hverandre og blitt fortalt at vi fortjener det. At jeg fortjener det. Parce que je le vaux bien.
Denne velstandsboblen har vi trodd, eller ønsket veldig hardt å tro, var vår virkelighet. Hele vår virkelighet. Vi har trodd, eller igjen, ønsket veldig sterkt å tro, at slik er selve livet. Det har vært så godt og så trygt at selv når vi så små sprekker i boblen, så ville vi ikke se likevel. Ikke en gang et virus uten respekt for virkelighetenes grenser fikk oss justert i særlig grad. Det har på en måte ikke fantes så mye bortenfor velstanden. Den bare er. Fordi den bare må være.
Fordi vi fortjener det.
Men utenfor boblen, i det ubehagelige, utenkelige og alt vi ikke vil se, har det lenge vært urolige tider. Klærne vi kjøper kommer fra et sted der ute, maten vi spiser i stor grad også. Alle tingene vi bruker og forbruker, alle materialene, all teknologien vi nummer oss med og leker med. Den lages, den produseres et sted bortenfor lykken.
Slik har vi ikke trengt å forholde oss sånn egentlig til at alt vi har og alt vi er, er knyttet sammen i et system som er helt avhengig av at noen vinner og noen taper. At noen lever og noen dør. At vår rikdom er direkte knyttet til andres fattigdom og vår lykke til andres ulykke. At vår fred er direkte knyttet til noen andres krig, for også vold har vi kunnet «outsource». At til og med vår friske luft direkte er knyttet sammen med andres forgiftede luft.
Boblen, illusjonen eller vårt kollektive selvbedrag brister nå, om vi vil eller ikke. Den store og den lille virkeligheten sauses sammen som den gjorde på julaften for mange år siden. Sprekkene har vi jo sett en stund, fra gummibåter fylt opp av voksne og barn som har krasjet inn i bobles yttervegg et sted midt i Middelhavet. Vi har hørt det, men vi har ikke ville høre det. Vi har sett det, men vi har ikke ville se. Fordi vi fortjener også det, å slippe det ubehagelige. Et sted må da virkelig grensen gå. Krig lang borte, utenfor vår virkelighet, har vi tålt godt.
For det er vel ikke vår krig, er det? For vi er de som selger våpen og vi er de som heier, kjemp, for guds skyld, kjemp for alt som vi har kjært. For alt som vi fortjener.
Nå knaker det i sammenføyingene. Det var lyden av dette som var selve skaperkraften bak min fars poesi. Og det var lyden av dette som satte han ut av balanse på dagene som skulle være bare gode.
Han hørte det tidligere enn oss andre. Nå ropes det så høyt at det ikke lengre holder å skru opp forbruket for å overdøve lyden. Vi må våkne nå. Vi kan bedre. Sammen. Alle sammen. En menneskehet. En planet. Sånn.
Ett av min fars dikt «gikk viralt» i en analog tid. Det var hans aller korteste og minste dikt, kanskje også derfor hans største. Det heter Plakat og det går slik:
En alene
kan ingenting gjøre
Det sier hundretusener