Schrødingers folkemord

Det skjer. Det skjer ikke. Hvis du lar være å observere er alt like sant.

Bildene fra Al-Aqsa sykehuset denne uken er trolig det verste jeg har sett i hele mitt liv. Pasienter som brennes levende. Skrikene. Den desperate avmakten til de som vil hjelpe. Nå trues 400 000 sivile av sult og vilkårlige massakrerer i Nord-Gaza. De har fått evakueringsordre. De må dra til et sted de kan bli skutt for å unnslippe å bli skutt.

Råskapen får gradvis dypere røtter. Den brer seg utover, i det moralske jordsmonnet ungene mine, og deres barn igjen, skal vokse opp i. Det som skjer nå vil stå igjen som et historisk moralsk havari. På linje med krystallnatten, Rwanda, Srebrenica.

Folk vil spørre: Hvordan kunne det skje?

Vesten er dypt bekymret over ofrene. Vesten finansierer bombene. Det er straffbart. Ingen blir straffet. Det skjer et folkemord. Det skjer ikke et folkemord. Det er uakseptabelt. Vi aksepterer. Vi har plikt til å handle. Ingenting endrer seg.

I kvantemekanikken vil et fysisk system befinne seg i flere tilstander samtidig, helt til en måling blir utført.

Forvirret? Tankeeksperimentet Schødingers katt viser absurditeten: En katt er fanget i en lukket svart boks. En partikkel vil drepe katten. Partikkelen både eksisterer og ikke eksisterer inni boksen. Katten er både død og levende, så lenge vi ikke sjekker fasit.

Palestina er blitt en lukket svart boks.

Vi har havnet i en kvantepolitisk virkelighet der alt og ingenting er sant.

Andre regler gjelder i denne boksen. Regler det ikke er meningen du skal forstå. Der det ikke lenger finnes en sammenheng mellom moral, prinsipper og handlinger. Der vi som er på utsiden kan unnslippe ansvar ved la være å observere.

Selv har jeg bestemt meg for å være et vitne. Jeg følger journalistene som fortsatt lever. Jeg leser FN-rapportene. Jeg tar det inn. Bevisst. Og jeg skriver, for å prosessere. Nesten hver kveld.

Jeg hører at noen er bekymret for meg.

Men jeg er bekymret for noen.

Det er nettopp noen som må stoppe dette. Det er noen de sønderbombede roper på.

Hva er dette? Et folkemord? Etnisk rensing? Krigsforbrytelser?

Du trenger ikke kunne juss for å forstå hvor galt det er. Du trenger bare å ha en kropp. Vite hvordan fysisk smerte, dødsfrykt, sult, sorg og hjemløshet føles. Menneskelighet. Så enkelt.

Vi har jo vært her før. I 1942.

Hvor mange vendte blikket bort da 529 norske jøder ble arrestert og sendt med DS Donau til tyske konsentrasjonsleire?

Det skjedde. Det skjedde ikke. Helt til vi åpnet den svarte boksen.