RAPPORT FRA GAZA, NOVEMBER 2026: Mens jeg står i brødkø i Gaza by, tenker jeg på ungdommene jeg ser rundt meg. De er ikke bare sultne på mat, men også sultne på politisk innflytelse, skriver Idealtids reporter på Gazastripen, Ahmad Alkabariti.
I slutten av september flyttet jeg konas og barnas eiendeler inn i det som var igjen av leiligheten vår i Gaza by. Da hadde vi bodd nær tre år i ulike flyktningleirer rundt omkring på Gazastripen.
Da vi kom tilbake til leiligheten, oppdaget vi at mer enn 70 prosent av boligen vår var ødelagt av israelske missilangrep.
Det var uansett nødvendig å flytte inn med det vi klarte å redde, men det var vanskelig å se dette som en ny start. Mye av det som hadde gjort leiligheten vår til et hjem, var borte.
Denne opplevelsen reiste et spørsmål som har blitt stadig vanskeligere å ignorere for meg: Hvilken fremtid kan unge palestinere forvente? Og hvem taler på deres vegne når beslutninger om den fremtiden tas?
De siste tre årene har ødelagt liv over hele Gaza, men krigen har også avslørt et dypere politisk problem. Unge palestinere lever med konsekvensene av beslutninger de har liten innflytelse over, mens deres ledelse har slitt med å tilby en overbevisende vei videre.
Palestinske ungdommer er ikke den første generasjonen som vokser opp midt i fordrivelse og politisk usikkerhet. Etter Al-Nakba («Katastrofen» på arabisk, da over 750.000 palestinere ble fordrevet ved staten Israels opprettelse i mai 1948, red. anm.) sto palestinerne overfor tapet av hjemmene sine, oppsplitting av samfunnene sine og de politiske strukturenes manglende evne til å sikre deres rettigheter.
Nye bevegelser vokste frem i årene som fulgte. Skikkelser som George Habash (1926–2008, gresk-ortodoks kristen grunnlegger av Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) i 1967, red. anm.) og Yasser Arafat (1929–2004, leder av PLO fra 1969) ble sentrale da palestinerne søkte etter et nasjonalt prosjekt som kunne samle dem rundt frigjøring og selvbestemmelse.
Deres generasjon bidro til å omforme palestinsk politikk heller enn bare å akseptere strukturene den hadde arvet.
Dagens omstendigheter er annerledes, men spørsmålet om politisk fornyelse er minst like aktuelt. Palestinsk politikk er dypt splittet. Den palestinske selvstyremyndigheten (hovedkontor i Ramallah på Vestbredden, under ledelse av president Mahmoud Abbas siden 2005, red. anm.) har mistet troverdighet blant mange palestinere. Mens den bredere nasjonale bevegelsen har slitt med å fornye lederskapet sitt.
Mange år uten nasjonale valg har gitt unge mennesker få muligheter til å velge sine representanter eller påvirke institusjoner som hevder å tale på deres vegne. For mange handler problemet ikke om mangel på politisk interesse, men om tapt tro på det etablerte systemets evne til å skape endring.
I Gaza kan politisk debatt virke fjernt fra de daglige kravene. For unge mennesker som har mistet slektninger, hjem, jobb eller tilgang til utdanning, går det ofte foran alt annet å finne mat og ly.
Nå i oktober sto jeg i en lang kø utenfor et bakeri sammen med hundrevis av andre som ventet på brød. Da det ble vår tur, var brødet usyret – til tross for timene folk hadde brukt på å vente. Opplevelsen viste hvor vanskelig det har blitt å skaffe selv de mest grunnleggende nødvendighetene.
Under slike forhold kan det føles abstrakt å planlegge en fremtid. Unge mennesker som prøver å finne arbeid, fortsette utdanningen eller forsørge familiene sine, møter umiddelbare problemer som politiske slagord ikke kan løse. Vår ødelagte leilighet og vår opplevelse i bakerikøen var ulike scener, men begge speilet den usikkerheten som har blitt en del av livet i Gaza. Den ene viste vanskeligheten med å gjenoppbygge et hjem; den andre kampen for å dekke et grunnleggende daglig behov.
Disse erfaringene skaper ikke én enkelt politisk respons. Palestinske ungdommer har ulike syn på væpnet motstand, diplomati, politiske partier og internasjonalt press. Noen støtter etablerte fraksjoner, andre avviser dem, og mange er først og fremst opptatt av å klare seg gjennom neste dag. Likevel kan ikke en generasjon som gjentatte ganger blir bedt om å tåle krig og fordrivelse, forbli på sidelinjen av beslutninger som vil forme dens fremtid i det uendelige.
Den palestinske lederskapskrisen kan ikke løses bare ved å bytte ut én leder med en annen. Uten endringer i politiske institusjoner og offentlig ansvarlighet kan nye ansikter etterlate de samme problemene urørt. Unge palestinere trenger reelle muligheter til å delta i politisk liv, organisere seg og holde ledere ansvarlige. Det krever representative institusjoner som er i stand til fornyelse. Og en politisk kultur som lar nye stemmer komme til orde utover de velkjente fraksjonsskillene.
De unges prioriteringer strekker seg også utover partipolitikk. Nasjonal frihet og rettigheter forblir sentrale, men det samme gjelder utdanning, arbeid, bolig og sikkerhet. For unge mennesker i Gaza er evnen til å bygge et stabilt liv ikke adskilt fra det politiske spørsmålet. Det er en del av det.
Ingen enkeltplan vil samle en hel generasjon, og unge palestinere bør heller ikke forventes å tenke likt bare fordi de deler erfaringen med okkupasjon, splittelse eller krig. De bør likevel ha en stemme i beslutningene om retningen for sitt samfunn.
Generasjonen som vokste frem etter Nakba, Katastrofen, bidro til å forandre palestinsk politikk da eksisterende strukturer sviktet og nye bevegelser tok form. Dagens palestinske generasjon står overfor sitt eget vendepunkt, selv om utfallet fortsatt er usikkert. Dens evne til å påvirke det som kommer, vil ikke bare avhenge av de unges vilje til å organisere seg, men også av om det politiske systemet gir dem rom til å handle.
Unge palestinere som kjemper for å bygge opp livene sine i Gaza, tenker kanskje ikke på lederskapsreform mens de leter etter mat, ly eller en måte å fortsette utdanningen på. Deres umiddelbare bekymringer er mer presserende – og erfaringene deres bør ikke gjøres om til politiske slagord de ikke har fremsatt.
Likevel etterlater deres situasjon et spørsmål som palestinske ledere ikke har råd til å overse: Etter år med splittelse og så mye ødeleggelse – vil den nye generasjonen av palestinere få lov til å være med på å bestemme hva som kommer etterpå? (Teksten er skrevet på engelsk. Oversatt til norsk av Idealtid)
BONUS: I begynnelsen av oktober 2026 begynte Middle East Eye sin nye ukentlige sending "The Gaza Podcast", på YouTube. Dette er den første engelske podkasten fra Gazastripen.
* I denne episoden, publisert 29. oktober, intervjuer programleder Hussam Tannera psykiater Dr. Mai Abdelal, en av de få profesjonelle psykiatrene i Gaza. De diskuterer utfordringene for barn og unge under et folkemord.
* Abdelals psykiatriske sykehus ble ødelagt under krigen. Nå arbeider hun på et psykiatrisk feltsykehus.
* Middle East Eye ble stiftet i i 2014, i London - der hovedkontoret ennå er. Sjefredaktør er David Hearst.
