Livet som skrivende menneske byr på mange bekymringer. Mens fingrene beveger seg over tastaturet på jakt etter de rette ordene, er hodet fullt av selvkritiske tanker: Er det noen som interesserer seg for det jeg har på hjertet? Uttrykker jeg meg tydelig nok? Er det jeg skriver sant, viktig og nødvendig? 

Disse spørsmålene har trolig plaget alle skribenter siden sumererne fant opp skriftspråket for over 5000 år siden. Nå har de fått selskap av en splitter ny bekymring: Vil leserne mistenke at teksten min egentlig er skrevet av en robot? Har jeg kommet i skade for å bruke noen typiske klisjeer ra kunstig intelligens (KI)? Inneholder teksten for mange adjektiver og for få verb? Virker språket overflatisk og upersonlig? 

Det er bra å være selvkritisk, men dette handler om noe annet. Det er som om språkmodellene puster meg i nakken, selv om jeg ikke bruker dem. En teknologiskapt tvil har sneket seg inn i tankene mine. 

I språkmodellenes tidsalder er selv tegnsetting blitt en risikosport. Nylig sendte jeg fra meg et manus jeg var veldig fornøyd med – helt til jeg kom på at ingressen, i likhet med setningen du leser akkurat nå, inneholder en tankestrek. Skrekk og gru! Denne uskyldige, lille pausemarkøren er blitt det mest åpenbare tegnet på at en tekst er skapt av kunstig intelligens.  

En teknologiskapt tvil har sneket seg inn i tankene mine. 

Hva som er grunnen til at de sjelløse språkmodellene har lagt sin iskalde elsk på akkurat tankestreken, vet jeg ikke. Men siden jeg allerede har brukt én tankestrek i denne teksten – og det kommer flere, jeg lover – ser jeg meg nødt til å erklære at disse ordene er skrevet uten noen som helst form for kunstig assistanse. Teksten du er i ferd med å lese inneholder kun mine egne tanker (og tankestreker). 

Sagt på en annen måte: Jeg er ikke en robot.

Bevis at du er et menneske
Noe av det mest pussige med livet på jorda anno 2026, er at vi støtt og stadig må bevise at vi er mennesker. Jeg skal ordne noe på internett, men før jeg kommer så langt, må jeg trykke på et utvalg bilder av trafikklys og biler. Og her skyter jeg inn en oppfordring til alle som jobber med cybersikkerhet: Kan dere snart gi oss noen andre motiver? Hva med noen pene bygninger, fristende måltider eller gøyale dyr? Trykk på alle bildene som viser papegøyer! 

Tre sekunder etter at jeg skrev avsnittet over, slår det meg: Kanskje er denne lille digresjonen i seg selv et bevis på at jeg er et menneske? En språkmodell ville vel ikke latt seg spore av på denne måten? Eller er det omvendt? Er dette typisk KI-humor? Hvis en språkmodell i det hele tatt har humor? Nå sporer jeg av igjen, og beviser en gang for alle at denne teksten er skrevet av et feilbarlig og fritt assosierende menneske. Du kan vel ikke være i tvil? 

Jo, det kan du. Dessverre. Det som er så skummelt med KI-teknologien, er ikke først og fremst at den kan finne på å utslette hele menneskeheten (selv om det unektelig er et nokså mørkt scenario). Det mest alvorlige er at den har sådd frøene til en grunnleggende mistillit mellom menneskene og mediene. Grensa mellom sannhet og løgn, mellom menneske og maskin, er blitt et tåkeland. Hva gjør det med oss? 

Et giftig samliv
En fersk undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning viser at tilliten til KI-tjenestene er svært lav. Bare 14 prosent av den norske befolkningen har «stor eller nokså stor tillit til kunstig intelligens». Likevel øker bruken av denne teknologien drastisk. Mange av oss bruker KI som en personlig assistent i hverdagen – vel vitende om at vi hverken kan stole på teknologien eller selskapene som utvikler den. 

Et tankeeksperiment: Se for deg at din foretrukne språkmodell var et menneske. Ville du likt å tilbringe tid sammen med vedkommende? Ville du fortalt denne personen om dine dypeste hemmeligheter? Ville latt vedkommende styre valgene du tar? Ville du invitert personen inn på badet, på soverommet, helt inn i dine dypeste tanker? 

Dette er den nye hverdagen, og det blir stadig vanskeligere å slippe unna. For hvert tastetrykk gjør vi oss mer avhengige og sårbare. Samlivet med språkmodellene kan minne om et giftig parforhold: Vi vet at vi ikke kan stole på dem, men vi klarer ikke å bryte ut av forholdet, som blir stadig mer intimt. Snart vil vi kanskje ikke klare å forestille oss et liv uten KI. Jeg er ingen ekspert på hverken teknologi eller psykologi, men jeg kan ikke se for meg at dette er en sunn tilværelse.

KI-bruken har imidlertid ikke bare psykologiske og sosiale konsekvenser. Språkmodellene er også i ferd med å blande seg inn i tankeprosessene våre. 

Farlig latskap
At nettet flommer over av KI-søppel, såkalt hjerneråte («brain rot»), er gammelt nytt. Vi kaster bort stadig mer dyrebar tid på kunstig uintelligent tullball. Dette er naturligvis et undergangstegn i seg selv – men bak hjerneråten skjuler det seg et mye større problem: Hva gjør språkmodellene med evnen vi har til å tenke, dypt, selvstendig og kritisk?  

Når vi gir fra oss våre egne tankeprosesser til teknologien, gir vi også fra oss det som gjør oss til mennesker.

Mennesket har en iboende, evolusjonært betinget latskap. Vi leter hele tiden etter måter å spare tid og krefter på. Denne latskapen har, i kombinasjon med skaperkraften, gitt oss en lang rekke tekniske og vitenskapelige gjennombrudd – på godt og vondt. Misforstå meg rett: Jeg setter enormt stor pris på både hjulet, tørketrommelen og datamaskinen jeg skriver denne teksten på. Alle de tekniske hjelpemidlene som hjelper oss gjennom hverdagen, er produkter av den menneskelige nysgjerrigheten og evnen til å løse problemer. 

a statue of a man sitting in front of a building
TENKEREN: Statuen «Tenkeren» het opprinnelig «Poeten» (Le Poète). Den ble skapt som del av den franske skulptøren Auguste Rodins prosjekt «Helvetets porter», basert på Dantes 1300-talls-verk «Den gudommelige komedie». Originalen på 27 cm står i Rodin-museet i Paris. Den første fullskala-versjonen ble lansert i 1904. Foto: Fernando Santander / Unsplash

Mye tyder på at språkmodellene utgjør en trussel mot denne evnen. Når vi gir fra oss våre egne tankeprosesser til teknologien, gir vi også fra oss det som gjør oss til mennesker. Dermed står vi overfor et fascinerende og skremmende paradoks: Den ubegripelig raske utviklingen av språkmodellene – i seg selv et produkt av den menneskelige skaperkraften – er et problem vi må løse. Samtidig er dette problemet i ferd med å ødelegge selve evnen vi har til å løse problemer. Puh!

Denne hypotesen blir understøttet av en undersøkelse fra MIT, som viser at ustrakt KI-bruk kan «erodere vekk evnen til kritisk tenkning». Forskerne bak undersøkelsen delte 54 studenter inn i tre grupper. Alle fikk i oppgave å skrive flere fagartikler. Den første gruppen skulle klare seg uten hjelpemidler, den andre gruppen kunne søke på nett, mens den siste gruppen fikk bruke ChatGPT. Det er neppe en overraskelse at den tredje gruppen underpresterte på alle områder. Hjerneaktiviteten dalte. Studentene ble «latere for hver fagartikkel», og tekstene de skrev «manglet originale tanker». 

Tankekraftens motlys
Å hevde at vi lever i interessante / urolige / apokalyptiske tider er for lengst blitt en klisjé. Det er ingen tvil om at menneskeheten anno 2026 står overfor ganske mange oppgaver som bør løses fort som fy: Det er klimakrise, naturkrise, ulikhetskrise – med en teknologikrise på toppen av det hele. Hvis det stemmer at den sistnevnte krisa er i ferd med å ødelegge evnen vår til å tenke «originale tanker», kan det bli enda vanskeligere å finne en vei ut av labyrinten vi har forvillet oss inn i.

For all del: Vi må gjerne bruke KI til å stille diagnoser eller utvikle nye former for antibiotika. Jeg tviler ikke på at kunstig intelligens kan brukes fornuftig, men det krever at den kommer under demokratisk kontroll, slik det kom frem i Idealtids hovedsak sist uke. Akkurat nå ligger teknologien i hendene på selskaper vi absolutt ikke bør stole på, som får enda større makt av frykten for at kineserne skal vinne KI-kappløpet. Hvis KI-teknologien i tillegg fører til at vi slutter å stole på hverandre, og på toppen av det hele fratar oss evnen til å tenke nyskapende tanker, ser det unektelig ganske mørkt ut. 

Nettopp derfor er det på tide at vi skrur på lyset – den metaforiske lyspæra som til alle tider (i hvert fall siden Thomas Edisons dager) har symbolisert den menneskelige tankekraften. Derfor: Tenk. Les. Skriv. Ta tilbake kontrollen over dine egne, kognitive prosesser. Ikke la maskinene overstyre tankene dine.

Selv velger jeg å avslutte denne teksten med å trykke inn caps lock-tasten, før jeg enda en gang – med utestemme og etterfulgt av tre utropstegn – høyt og tydelig erklærer at JEG ER IKKE EN ROBOT!!! 

Du velger selv om du stoler på meg. 

Årets beste julegave?

Et abonnement på Idealtid gir eksklusivt innhold, invitasjon til arrangement og mulighet for å bidra i den redaksjonelle prosessen. Det er også en investering i mer mediekritikk, større spørsmål, modigere stemmer og sterkere fellesskap. 

Kjøp gavekort til en Idealist

 

 

 

 

 

 

Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!