Norge er ødelagt, sa Øystein Stray Spetalen i en lang rekke medieoppslag nylig.

Investoren tjente sine første aksjekroner på Norsk Hydro, og han har bygget en enorm formue på blant annet borerigger og lakseoppdrett. Han er forbløffende bitter på samfunnet som la grunnlaget og gjorde ham rik.

Nå har Spetalen flyttet til Sveits, og han kommer aldri mer tilbake, utbasunerer han. Fra sin nye posisjon som økonomisk flyktning forklarer milliaræren med store, sinte bokstaver at fellesskapet han ikke lenger bidrar til, har sluttet å fungere.

Unnasluntring på første klasse

Vi har et ord for å leve av samfunnets ordninger uten å bidra: Naving.

De som bevisst og målrettet snylter på velferdsordninger. Mennesker som henter noe ut, men ikke føler seg forpliktet til å gi noe tilbake.

Gratispassasjerene bakerst i flyet.

Det er noe trist over det hele. Den individuelle opportunistens tomhet, unnasluntrerens ensomhet. Et tannhjul som ikke forstår maskinen det inngår i, men tror målet med det hele er å få seg selv til å snurre.

Det finnes gratispassasjerer også fremme på business class.

De fleste av de som flytter kapitalen der de slipper å skatte av den, har bygget formuen takket et arbeidsmarked preget av statssubsidiert utdanning, høy tillitt, rettssikkerhet, infrastruktur og tilgangn til det det norske fellesskapets naturressurser.

Fjordene våre er et godt eksempel. Økosystemene har mange steder blitt kraftig forringet, fordi samfunnet vårt har sagt ja til oppdrettsnæringen som skaper arbeidsplasser og enorme eksportverdier.

Aksjonærene har gjort gode penger. Ikke primært på grunn av sitt eget arbeid, men på grunn av ressursene de har fått lov til å utnytte, offentlig finansierte forskningen og flinke folkene som har gjort alt det praktiske og konseptuelle arbeidet.

Superprofitt har hopet seg i holdingstrukturene gjennom mange år - fordi det norske folkestyret satset, og tilførte selskapene både naturkapital, tillatelser og arbeidskraft.

At disse verdiene unndras fra beskatning i det samfunnet som gjorde formuen mulig, er et stort og alvorlig problem, ikke minst for de mange ansvarlige kapitaleierne som fortsatt velger å å ta samfunnsansvar.

Hvorfor hører vi ikke mer fra dem?

Egeninteressen skygger for debatten

Jenny Spring, en sveitser som har flyttet til Norge og Kirkenes, skrev fredag innlegget «Skattevegringssyndromeet – finnes det en kur?» i Finansavisen.

Hun kjenner begge landene innenfra. Sveits er et samfunn der trygghet er noe man kjøper, som oppleves enkelt og effektivt for den som har råd. Hvis du av en eller annen grunn sliter, eller har et svakt utgangspunkt, er det blytungt.

Vi kan godt snakke om hvilket samfunn Norge bør være.

Jeg har selv vært gründer i mange år, og jeg vet hva kapitaltørke handler om. Skatteinnretning er et politisk spørsmål. Vi er et demokrati der vi gir og tar, og der argumentets kraft faktisk virker, hvis man gidder å ta del i forhandlingene.

Den som tar med seg kapitalen og forlater bordet, har gitt opp den muligheten. De har gjort det vanskelig for dem som er igjen å snakke om skatt som samfunnsmekanisme, om risikoavlastning – om viktigheten av å kunne mobilisere kapital, sette penger i arbeid.

Egeninteressen – trusselen om utflagging – ligger som en skygge over hele debatten. Kulturen i næringslivet er det næringslivet selv som former. Og her er det mange som svikter.

Altfor mange ledere og investorer applauderer og viser forståelse for de som drar.

Gjennom den farlige og falske historien om at Norge ikke er et demokrati, er folk som Stray Spetalen gått fra å være frittalende deltaker i samfunnet til destruktiv sabotør av tillit. I dette sinnet klarer jeg ikke se noe annet enn en liten gutt som insisterer på at porteføljeverdi gir fritak fra samfunnskontrakten. Han legitimerer sin egen unnasluntring ved å snakke ned det fellesskapet som har gitt ham alle sine privilegier.

Skatt er vanskelig, ikke minst fordi det finnes rederlige folk og de som alltid vil utnytte systemet.

Skoler, sykehus, infrastruktur og rike naturressurser er produksjonsmidler – eid av fellesskapet, men satt til disposisjon for næringslivet.

Kanskje er det like greit at de som ikke forstår dette, stikker.

Det vi trenger i norsk næringsliv, er langsiktige industri- og samfunnsbyggere — ikke sinte spekulanter som vil være solen i solsystemet og som forlengst har mistet forståelsen for hva det vil si å være et vanlig menneske. 

a woman standing next to a machine in a factory
LANGSIKTIGHET: «Det vi trenger i norsk næringsliv, er langsiktige industri- og samfunnsbyggere,» skriver Waage Nilsen. Foto: Vestfoldmuseene / Unsplash

Vær med å støtt Idealtid

Liker du prosjektet vårt? Lyst å gi oss litt ekstra?

Send oss en gave
Del denne artikkelen
Lenken er kopiert!